Ralph Myerz har gått solo og slipper sin første single som du allerede i dag kan forhåndslytte til i WiMP. Take A Look At The Worldfeat. Annieer mikset av electronica-pionerene i Røyksopp og er en fengende electronica-låt det oser sommer av.
I anledning singleslippet har Ralph Myerz selv, Erlend Sellevold, satt sammen en spilleliste med «noen av gøyeste låtene fra de siste fem ti-årene samlet»:
Fra 70-tallets Chicago videre til 80-tallets Raw Silk, 90-tallsklassikere og 2000-tallet med Todd Terje & Dam Funk – med mye fint innimellom! Det var en usedvanlig fin dag og jeg var i usedvanlig godt humør da denne listen ble satt sammen. Jeg håper det smitter over på deg som lytter på den. Enjoy!
OPPDATERT: Vinner trukket: To billetter sendes til Tore Rismyhr. Gratulerer til deg. Takk til alle dere som bidro og sendte inn lister.
Det engelsk/irske boybandet One Direction er for tiden ute på sin omfattende «Take Me Home Tour» og tar snart turen innom Norge. Etter tredjeplassen i X factor (UK) i 2010 har de fem gutta vokst fram som et av verdens største boyband og nærmer seg allerede svimlende ti millioner solgte album. Storsjarmørene Harry, Liam, Zayn, Louis og Niall fyller Telenor Arena 7. mai og du kan vinne billetter her i bloggen.
WiMP gir en heldig vinner muligheten til å stikke av med to billetter til konserten. For å vinne må du sende inn en WiMP-spilleliste bestående av dine fem One Direction-favorittlåter til vinn@wimp.no - og fortelle oss hvorfor akkurat DU fortjener å vinne disse billettene. Du kan også legge igjen ditt svar her i bloggen.
Vinneren trekkes tirdag 30. april. I mellomtiden kan du jo varme med ti av bandets aller største hits:
Vi følger Odd & Ingebjørg landet rundt, med blant annet videosnutter med bl.a gode gamle Bingomann og turnédagbok fra Odd selv. Her blir det masse moro – nesten hver dag!
Ein Johnny Cash i Sandeid Fengsel, WiMPblogg 23. april
Ein må ikkje bli for opphengt i å sova nok. For då får ein i alle fall ikkje sova. Siste tre nettene har vore litt ugreie i så måte. Men som sagt, så må ein ikkje vera for opphengt i den sovinga. Derfor blir det ikkje meir om det tema. Stopp.
Derimot kan me fortelje at me har vore i fengsel i dag. Me tok ein Johnny Cash i Sandeid fengsel. Det var både spesielt og litt meiningsfylt å spela for dei innsette der. For det fyrste så lika dei innsette tydelegvis meir enn ”gangstarap”. Dei klappa og såg i alle fall ut som at musikken falt i god jord. Litt usikker var eg, då eg oppfordra til allsong på ”Olav Olav”. Men eg tenkte at tøffe karar er jo som regel mest tøffe på gata. Inne i fengselet, kunne det tenkast at det var bittelitt moro å synge og klappe i takt? Jøss ja, det funka som berre det. Moro å sjå Stringer Bell og Jorge synge, med glede, at kyri til Olav var daud.
Det vart ekstranummer og god stemning. Einaste ekstranummeret me hadde var ”Å bån og veslegut”. Ein song som dei fleste har med seg frå mor si song ved barnesenga. Det var vel eit par i salen som ikkje hadde så stor erfaring med denne typen songar. Litt rart var det.
Fekk ein til å tenke.
WiMPblogg 19. april
I dag har me vore i Sirdal. Var veldig bra og fint på alle vis. Supert publikum, og me var litt flinke syns eg. Har funne ut at Sirdal har unge talentfulle journalistar. Me fekk spørsmål om eit intervju med ein 13-åring. Sikkert til ei skuleavis eller noko tenkte me. Eller arbeidsveke. Me let oss intervjue, og guten hadde blokk og fotoapparat og stilte fine spørsmål. Noterte flittig. I bilen heim kom det derimot plutseleg for ein dag at dette ikkje var for skuleavisa eller deromkring. 13-åringen var freelanser og skreiv for avisa Agder og Sirdølen. Me blei litt bekymra, og sette igang ein liten prosess for at me skulle få lesa igjennom i alle fall. For ein fullblods journalist kunne han vel ikkje vera. Så kom artikkelen på mail gitt, med brødtekst, ingress og alt som høyrer til. Men me måtte forte oss å gje attendemelding for journalisten måtte legge seg. Det var litt artig syns eg. Mykje kan bli forsert i barneår, men leggetida ligg fast. Inspirert av dette går det også slik med denne bloggen. Den sluttar no; eg må legge meg.
WiMPblogg 16. april
No er nettop Justin Bieber ferdig med konserten sin på Telenor Arena Me er ferdige med konserten i forsamlingshus i Øvrebø nord for Kristiansand Bieber er på turné Me er på turné Bieber kjem i bil Me kjem i bil Bieber skifter til sceneantrekk Me skifter til sceneantrekk Bieber hadde fullt hus Me hadde fullt hus Fansen jubla for Bieber Fansen jubla for oss Bieber flaug inn på scena Me gjekk inn på scena Søren ta. Så mykje likt. Var det nødvendig å flyge inn på scena?
WiMPblogg 15. april
For fyrste gong i mi historie som artist, så har me ordna oss med T-skjorter. Å vera soloartist i Noreg med eigne T-skjorter er kanskje litt tveegga. Det er greit å gå med T-skjorte der det står Dolly Parton, eller han der ……. Justin Bieber. Men om du går med T-skjorte med Odd Nordstoga på, om det er nokon som hadde hatt lyst på det, så ville det kanskje vore litt kleint både for meg og vedkomande å møtast bortpå senteret eller på Bølerbadet. Men no hadde me sjansen med ”Heimafrå”. Eg og Ingebjørg har ”merchandise” som det heiter på dialekt. T-skjortene er koole som berre det. Dei er topp kvalitet, er designa av ingen ringare enn Martin Kvamme, og vert selt, i tillegg til på turneen, på robotbutikken.no
Me har sjølvsagt laga vår eigen reklamefilm, og den ser du her:
WiMPblogg 12. april
Livet er (som kjent) fullt av kontrastar. Gjerne på ein gong. I dag sit me i bilen på veg til Lyngdal. Trass i at det er etter påske, og at derfor vintersko, ski, boblejakke og ullundertøy er lagt bort, snøgar det. Ikkje det ein forventar av sørlandet på denne tida av året.
Eg sit og skriv på ein tekststubb til Facebook som managementet skal ha, samstundes som eg driv med kvalifisert lytting til Sudan Dudan, ei plate eg produserar, i tillegg til å tenke på og diskutere med dei andre i bilen eit televisjonsinnslag som me også skal gjera. Alt har eit, som vanleg, lite slør av bekymring over seg. Stress heiter det når ein ikkje greier å tenke på ein ting for at ein annan ting du tenker på kjem i vegen som igjen blir avbroten av ei tredje. Og no er det slik. Og det er då, seier dei, at du treng ein ferie.
Så ringer telefonen. Det er ein kamerat ved namn Harald Dag som ringer. Han kan fortelje at han og Vegard Ulvang (som sa at eg hadde god teknikk på ski ein gong, og som eg lever på enno) nettopp har segla 11 mil, på ein dag, i strålande sol med skisegl frå Alta og austover over Ifjordfjellet. No har dei ein liten fiskestopp og i løpet av samtalen kjem sanneleg Vegard springande med ei røye på over ein kilo. Ikkje er det ei sky på himmelen heller. Og dei to skal visst fortsetje mot Vardø så langt vinden fører dei.
Det står så tydeleg for meg denne stemninga i Finnmark. Nesten som eg får ein villmarksferie inn øyraet. Og var det ikkje det eg trong, ein ferie? Og ikkje berre det. Eg får også ein idé til kva eg kan skrive på Wimpbloggen. Så er eg i alle fall kvitt ein ting å bekymre meg for. ”Send eit bilete av fisken då.” seier eg til Harald Dag. Og her er den (syns det liknar på ein aure eg men).
WiMPblogg 10. april, Lillestrøm
Hardanger 22. mars
Heimafrå har teke steget ut av sitt eige fylke. Eller, me har jo vore i Aust Agder, og snart kjem me att. Men no er det Hardanger som er tingen. Nå gjer som alt anna. Ligg og ventar på våren. Det bles kaldt over Sørfjorden, og enno ligg den bratte austvende fjordsida naken, tela og hard oppover mot dei mektige knausane der sola skin over kritkvit fonn, med lovnad om at snart, snart slepper varmen til her nede. Og då er kvart grasstrå og kvar apalgrein klar til å eksplodere i eit inferno av bløming og sommar. I Bygdahallen er dei klare, stolane er sett fram, og det einaste problemet er å få inn alt utstyret. Men for desse folka, som greier å hekte fast store driftsbygningar og hus og fjøs i dette stupbratte lendet, er det vel som ingenting og reikne. Så her fins ingen problem.
Eg har derimot eit problem. Det er at det i dag stod å lesa i Aftenposten om nivådeling i skulen. Det vil jo Høgre innføre over heile landet. Ikkje berre i den høgrevridde elitistiske Osloskulen, som me høyrer til. Men høgre har jo så stor tru på enkeltmennesket. Høgre trur at det at nivågrupper ikkje skal vera permanente gjer at nivågrupper ikkje blir permanente. Dei trur at han som er dårlegast i matte, berre han skjerpar seg litt, kan bli best i matte, og at den beste i matte før eller seinare mistar grepet, og blir sett ned eit nivå, og gjev plass i toppgruppa til dei som avanserar, og såleis at elevane kan flytje opp og ned i nivå alt etter eigen innsats, i eit flott miljø som dyrkar felleskapet og likeverdet, og som framfor alt aukar sjølvtillitten til dei to tredjedelane som kvar dag får tydeleg foreskreve at dei ikkje er blant dei ti beste i klassa.
Menstad 21. mars
Det er greit at ein aldri blir fornøgd med eigne eigenskapar på instrumentet. Det er jo ikkje grenser for kor god ein kan bli. Så det er liksom berre å stå på for den som orkar. Men lyden. Lyden i instrumentet. Den blir ein heller aldri nøgd med. Det skulle eigentleg vore forbudt med oppmikking av instrument. Så kunne ein jo sluppe ei bekymring i livet i alle fall. Og dei som sat på bakerste benk ville jo ikkje ha høyrt ein skitt, så dei hadde heller ingenting lydmessig å klaga på. No har jo me verdens beste altmogeleglydljosbussriggemann, så her er det topp kvalitet på lyden ut. Men likevel: Det er utruleg, men etter å ha spelt gitar i 25 år så driv eg framleis å byter mikkar og skrykker på nasen og kjøper boksar og ledningar og fandens oldemor. Men likefullt er det same rennet til neste turné. Nei ikkje berre neste turné. Nei, neste dag. Og det som verre er. Det er at bassisten vår. Kjære Gjermund Silset er enno verre. Han har spelt bass i 33 år! Me seier til han at det er mykje han kan bekymre seg for. Men at bassen hans ikkje let fint. Det er som å sei at snø ikkje er kvit og at det er pyton med indrefilet med raudvinssaus og Bordeaux i glaset. Så moralen er altså at det er alltid noko å bekymre seg for å klaga på her i verden. Sjølv når det ikkje er nokon grunn.
Og det er derfor, mine vener, at verda går framover. Pessimistar som aldri er fornøgde har noko for seg. Det får vera ei forsvarstale for underteikna og Gjermund. Og den observante lesar ser no at Ingebjørg H. Bratland ikkje er nemt. Det same gjeld ho. Men at ho ikkje er fornøgd med alt ho foretek seg på musikkfronten. Det er så irrasjonelt at det er ingen som kan tru på uansett.
Så det seier me ikkje noko om. God kveld.
Skien 20. mars
Ekspedisjonen og grasrotaksjonen Heimafrå er i Skien i dag. Flagga er oppe. Me tenker kanskje det er for oss, sidan nettet ikkje kan informere oss om nokon annan grunn. Kongen har ikkje bursdag i dag i alle fall. Skien er jo, i fylgje Knut Buen, har meg blitt fortalt, Noregs svar på Pompeii; heilt død. Men det kan me avkrefte. Me har vore på spasertur i dag, og då såg me ein mann på ein balkong. I sentrum såg me dessutan ganske mange folk, og alle levde. Greenpeace var der også og spurde meg om eg tenkte på oljeboring i Arktis. «Ja» svara eg. Det var vanskeleg å unngå sidan han spurde om akkurat det. Dessutan gjekk me forbi eit hus der Ibsen, i fylgje skiltet, budde i tre månader av sitt liv. Huset er nok freda. Men Ibsen er død, derom er det ingen tvil. Om Skien er ein sommarby, ein soveby eller kva det eigentleg er med Skien, bortsett frå at Skien er koseleg. Det er me ikkje sikre på.
Men klokka 16 går turen til Risør for konsert, og Risør er ein sommarby, sikkert. Det er to år sidan eg spelte i Risør. Det var ute ved fyret. Konserten starta med sol og 25 grader, og enda med vannrett regn rett inn på scena. Aldri har gitaren min vore så våt. Og folk som var på konserten kom seg ikkje heim att sjøvegen. Det var nesten på grensa til dramatisk. Men ein gitar er nesten som kjærleiken; den toler alt. Så det gjekk bra. No satsar me på at flagga er oppe når me kjem til Risør også. Here we come.
Shining er aktuelle med den kritikerroste plata One One One og inviterer til slippfest på Rockefeller i morgen, fredag 26. april. Albumet er mikset og mastret av de samme personene som jobber med artister som Nine Inch Nails, Marilyn Manson og Slayer og nok en gang er resultatet av bandets fusjon mellom metal og jazz overbevisende, unikt og interessant.
Shining har gjennom sin drøyt 10 år lange karriere skapt seg en trofast tilhengerskare og med deres forrige album, spellemannsnominerte Blackjazz, ble posisjonen som en av Norges mest spennende metalkonstellasjoner bekreftet.
Vokalist Jørgen Munkeby, tidligere medlem av blant annet Jaga Jazzist, har satt sammen en spilleliste med låter som har inspirert, blitt brukt som referanser og preget bandet under arbeidet med One One One:
Dette er låter jeg hørte på i de 12 månedene jeg jobbet med Shining sin nye plate One One One, både under skrive- og demo-perioder i Los Angeles, perioder for innspilling i Norge, og som referanser for mix og produksjon i Hollywood.
Låtene er delt opp i tre kategorier:
1) Låter som direkte har inspirert One One One, med konkrete og åpenbare linker til musikk eller tekst.
Eksempler: – March Of The Pigs (refreng i Off The Hook) – You Think I Ain’t Worth A Dollar … (gitar- og tromme-figur på I Won’t Forget) – All My Life (tekst på My Dying Drive)
2) Låter som har inspirert den mer fokuserte musikalske retningen på One One One
3) Låter som omhandler det å bli eldre, og spesielt det man mister og ofrer underveis pga. det muligens litt vel store fokuset man legger på å oppnå målene har satt. Dette er spesielt relevant siden plateprosjekter har en tendens til å bli altoppslukende.
Eksempler: – You’re Gonna Miss This – Mockingbird – Whiskey Lullaby
Klubbkonseptet The Drop har tidligere hatt gjester som TNGHT, Gold Panda og Onra og fortsetter å fokusere på elektronisk musikk med røtter utenfor vesten. Førstkommende fredag spiller Brian d’Souza, bedre kjent som Auntie Flo, opp til dans på Blå i Oslo. For å avslutte kvelden på en perfekt måte er den norske, Berlin-baserte DJ Sotofett hentet inn.
Auntie Flo kommer fra Goa via Glasgow, Skottland, hvor han de siste årene har vær DJ på klubbkvelden Highlife. Dette konseptet hyller klubbmusikk som peker mot Latin-Amerika, Afrika og Østen. I fjor slapp Auntie Flo albumet Future Rhythm Machine og i løpet av de siste ti årene har han dyrket frem en nærmest akademisk måte å betrakte og angripe musikk på – med en enorm entusiasme i bunn. På Blå møter vi ikke DJ’en, men artisten Auntie Flo, og med dette er det hans unike produksjoner live i duoformat som kan oppleves.
I forbindelse med norgesbesøket har han også satt opp en spilleliste for oss:
Not many people know but as well as doing the Auntie Flo stuff I manage a company called Open Ear. We are a music design business and supply curated playlists to cafes, bars, restaurant, shop and hotel brands around the UK. My Mon-Fri is spent listening to a ton of music from across wide spectrum of genres. I thought I’d put together this playlist as a cross section of some of the stuff I’ve been listening to recently – some I like, some not so much. Getting so much exposure to all this music has certainly changed the way I listen to music, how I produce and how I DJ. Hope you enjoy!
Jarle Bernhoft har laget soul fra Nittedal, men nå kommer noe enda mer utypisk: soul fra Skreia! Knut Anders Sørum har i en årrekke vært et kjent navn i norsk musikkliv. Senest i fjor var han deltager i The Voice på TV2, men allerede i 2004 ble han rikskjent som Norges deltager i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix. Det skulle ta noen år før debutalbumet Prøysen (2010) forelå, men da var det til gjengjeld en stor positiv overraskelse for mange.
Det kommende albumet Ting Flyt er i likhet med debuten produsert av Jon Anders Narum (fra Narum) og også denne gangen med tekster på Toten-dialekt. Men nå er det soulmusikken som står i fokus. Ting Flyt er ni nyskrevne soul-låter ført i pennen av Sørum, samt hans egne gjendiktning av John Legends «Stay With You»; titulert «Bli ved deg». Førstesinglen”Monokrom”er allerede sluppet.
Hilde Louise Asbjørnsen har i 10 år virket som låtskriver, tekstforfatter, kabaret-artist og vokalist. Hun har gitt ut flere album, turnért landet rundt i flere omganger, vunnet NRK-konkurransen «Maestro» og gjort rollen som “Ulla” i musikal-suksessen “ The Producers” på Oslo Nye Teater. I oktober i fjor slapp hun sitt første album på norsk, Månesjuk, som høstet yatzy i 5′ere på terningen. Her tar hun for seg «sin legende», svenske Monica Zetterlund.
Monica Zetterlund, født i Sverige i 1937, er en av skandinavias største kvinnelige jazzsangere noensinne. Hun ble verdenskjent for sitt album «Waltz for Debby«, innspilt med den amerikanske stjerne-pianisten Bill Evans. Albumet var et resultat av Evans beundring for Zetterlunds tolkning av hans egen komposisjon; Walz for Debby, med svensk tekst av Beppe Wolgers. Det hele endte i Europa Film Studio, Stockholm i 1964, og et album som inspirerer både etablerte og spirende vokalister fortsatt. I Sverige var hun et nasjonalikon som både sanger, film- og revy-skuespiller, bl.a. i humor-duoen Hasseåtage’s oppsetninger og filmer, som den svarte komedien «Att Angöra en brygga», 1965. Hun gjorde fantastiske tolkninger av svenske folketoner som «Visa från Utanmyra», og skapte Stockoholms «nasjonalsang» i sin versjon av »Walking My Baby Back Home», også med svensk tekst av Beppe Wolgers. Det finnes forøvrig en stor skatt av amerikanske jazz-låter som Zetterlund gjorde på svensk. Hun opptrådte bl.a. med Louis Armstrong, Stan Getz, Steve Kuhn, Thad Jones, Quincy Jones, Georg Riedel, Egil Johansen, Arne Domnérus, Niels-Henning Ørsted Pedersen og Jan Johansson. På grunn av en kronisk ryggskade måtte hun slutte å opptre i 1999. Hun døde tragisk i en boligbrann den 12. mai 2005 68 år gammel.
Kristiansanderen Endre Kirkesola vant WiMP og Andalusian Conspiracys miksekonkurranse med sin mix og remix av bandets nye låt - Se Acabó. Nå gis versjonene ut på egen EP sammen med en radioedit og remix (signert BitchPleasers) av låta Vanidad. Dette er forøvrig låta som i tillegg til å spilles låta på et femtitalls radiostasjoner har gitt Andalusian Conspiracy rotasjon på Spanias to største musikkanaler på TV – Sol Musica og MTV.
I forbindelse med kampanjen Nylyd – der vi fokuserte på ny norsk musikk – inviterte vi i samarbeid med Andalusian Conspiracy lydteknikere og andre lydformere til å mikse og remixe bandets nye låt Se acabò. Resultatet kan nå høres i WiMP:
Alt går i sirkler
Se for deg følgende: Året er 2004, og to norske musikere har ved en tilfeldighet endt opp i den spanske fjellandsbyen Tolox utenfor Malaga etter å ha avsluttet en turne. Nå tar de ulike strøjobber som sjåfør, snekker og servitør på dagtid. Om kvelden blir de kyndig guidet inn i det andalusiske musikkuniverset av byens lokale musikere. Den ene musikeren er Endre Kirkesola, vinneren av WiMP og Andalucian Conspiracys miksekonkurranse.
Var det virkelig slik du fikk ideen din til remixen av Se acabó?
- Ja, det er faktisk historien bak. Måten de lokale musikerne trakterte gitaren på er veldig tøft, og derfor ville jeg prøve å blande flamenco og dance. Jeg fikk høre om konkurransen via en kompis, og synes låta var veldig interessant. Derfor ville jeg både gjøre en vanlig mix for å gjøre låta enda mer punchy, og en remix så fokuset i låta ble litt annerledes, sier Endre.
Endre Kirkesola
Endre er en lydentusiast og driver i dag dUb studio i Oslo der han jobber som teknikker og produsent. Enkelte ville kanskje byttet ut beskrivelsen lydentusiast med lydnerd. Det er antakelig ikke mange som bruker analyseprogrammer for å finne de riktige frekvensene i en miks. Endre gjør det, men han er samtidig kreativ og allsidig. For tiden jobber han med rockebandet Chrome Division og popartisten Marika Lejon og nylig skrev Endre også musikken til en hiphop-forestilling i Kristiansand. For mange er likevel Endre mest kjent for arbeidet med metalbandet Immortal. Til sommeren venter en ny turne med bandet i Tyskland, og til høsten skal et nytt Immortal-album spilles inn i dUb studio.
Kjente du til Andalucian Conspiracy fra før?
- Ja, det gjorde jeg. Blandingen de har gjort med forskjellige stilarter og spilleteknikker er veldig spennende. Det er både intrikate og svevende deler i musikken, samt fengende melodilinjer som gjør at lytteren får fine reiser med å høre på bandet. Jeg gleder meg til å jobbe mer med de fremover, avslutter Endre.
Olav Larsen & The Alamaba Rodeo Stars er første band ut til å gi ut et helt album gjennom WiMP DIY. Memory Laneer rotekte, norsk americana og country med musikere som, ved siden av å spille med Olav Larsen, trakterer instrumentene for band og artister som blant annet Tønes, Øystein Sunde, I Was A King og Skambankt.
Bandets to første album høstet anerkjennelse i både inn- og utland og endelig er den fem år lange ventetiden siden siste utgivelse over. Vi tok en prat med vokalist Olav Larsen om WiMP DIY.
Hvorfor valgte du WiMP DIY for å gi ut musikken din digitalt?
- Det er en enkel og genial måte å få musikken sin distribuert på. Og om man er opptatt av rettigheter og slikt er jeg sikker på at WIMP gjør det de kan for å best mulig ivareta artisten. Splitten på eventuelle inntekter er heller ikke dårlig. Det finnes flere gode aktører som leverer tilnærmet like tjenester, men WIMP fremstår for meg som ryddigere med en mer interessant profil. Ikke minst føler jeg tjenesten er mer rettet mot musikkelskere i Norge. For en artist som meg med et begrenset ambisjonsnivå er dette faktisk viktig. Mindre og mer målrettet nedslagskraft er målet mitt og der tror jeg WiMP DIY vil kunne bistå meg.
Finnes det flere fordeler?
DIY-konseptet gir meg den friheten jeg trenger. Ingen har forventninger til meg annet enn meg selv. Det er for meg dette som gjør det interessant å drive med musikk i utgangspunktet. Følelsen av å ha full kontroll og følelsen av at det ikke er en jobb. Tvert i mot er dette noe jeg kan styre 100% selv. Jeg gjør akkurat det jeg vil på absolutt alle plan fra tidlig planlegging til ferdig distribuert produkt. Og som distribusjonsverktøy er DIY til WIMP en gave til norske musikere som ikke ønsker, eller har muligheten, til å jobbe med et uavhengig plateselskap.
Den engelske singer/songwriter’en Robyn Hitchcock fylte 60 år 3. mars tidligere i år og slapp omtrent samtidig sin 19. skive – Love From London. Siden oppstarten av art/rock-bandet The Soft Boys i 1976 har spilt med musikere som John Paul Jones, Gillian Welch & Dave Rawling og Nick Lowe, for å nevne noen.
Ved siden av ofte å omtales som en «erkebritisk indiejuvel» har Robyn Hitchcock de siste årene fått en sterk tilknytning til Norge. Hans forrige album lød navnet Tromsø, Kapteinog ble gitt ut på norske Hype City Recordings. Hitchcock har tidligere stått på scenen med norske band som Lionheart Brothers og I Was A King. På You Love It Here, albumet til sistnevnte band, står også Robyn Hitchcock, sammen med Norman Blake, som produsent.
Her har du en mulighet til å bli bedre kjent med Robyn Hitchcocks egen musikalske smak:
OPPDATERT: Vinner trukket: To billetter sendes til Tore Rismyhr. Gratulerer til deg. Takk til alle dere som bidro og sendte inn lister.
Vi følger Odd & Ingebjørg landet rundt, med blant annet videosnutter med bl.a gode gamle Bingomann og turnédagbok fra Odd selv. Her blir det masse moro – nesten hver dag!
Ein må ikkje bli for opphengt i å sova nok. For då får ein i alle fall ikkje sova. Siste tre nettene har vore litt ugreie i så måte. Men som sagt, så må ein ikkje vera for opphengt i den sovinga. Derfor blir det ikkje meir om det tema. Stopp.
Jarle Bernhoft har laget soul fra Nittedal, men nå kommer noe enda mer utypisk: soul fra Skreia! Knut Anders Sørum har i en årrekke vært et kjent navn i norsk musikkliv. Senest i fjor var han deltager i The Voice på TV2, men allerede i 2004 ble han rikskjent som Norges deltager i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix. Det skulle ta noen år før debutalbumet Prøysen (2010) forelå, men da var det til gjengjeld en stor positiv overraskelse for mange.
