Det er Ylvis-feber om dagen. Man kan nesten ikke gå en meter ute om dagen, uten at du hører en eller annen nynne på «What does the fox say … «. De fyker oppover listene på iTunes i USA, de har 35 millioner visninger på Youtube, de topper listen over mest spilte i WiMP, mest kjøpte i iTunes Norge, og de er ønsket på nesten alle talk shows i landet over dammen. Altså USA, om noen skulle være i tvil.

Nå virker det som at de endelig har bestemt seg for å reise over til USA, og det skal bli spennende å se hvor dette eventyret ender. I starten var det det snakk om at Ylvis var den nye Psy og at «The Fox» var den nye «Gangnam Style». Det er langt opp til «Gangnam Style»‘s antall visninger på Youtube ennå, men pilen peker bare oppover for Ylvis om dagen. Nå når de faktisk skal vise ansiktene sine, og showet sitt, der borte, er sjansen stor for at den pilen skal gå rett gjennom taket.

Hør «The Fox» i WiMP.

Men her til lands er vi godt kjent med Ylvis, og vi vet at de har vært morsomme lenge. Veldig lenge. De hadde en semi-hit i USA med «Work It» i fjor, og «Jan Egeland» er WiMP-redaksjonens personlige favoritt. Hvem er din favoritt?

Vi satte oss ned og lagde en spilleliste med Ylvis’ aller største hits. Dette er fornøyelig lytting, bare å lene seg tilbake og varme opp smilebåndene.

Og med suksess, så følger så klart fans. Og med fans, kommer det massevis av cover-versjoner. Internett er stappfullt av dem, men vi har denne som favoritt så langt:

Kategori: WiMP | Skriv en ny kommentar

ScarletBlogg

Da danske Scarlet Chives begynte å planlegge dette albumet, reiste de til en liten hytte langt inne i den svenske villmarka for å hente inspirasjon og nye impulser. Der inne fløyt tydeligvis impulsene og inntrykkene fritt, for da de kom tilbake var albumet helt ferdig.

This Is Protection er bandets andre album, og som debutplaten, er også dette gitt ut på det norske plateselskapet Riot Factory. Det slippes fredag 20. september, men allerede fra og med i dag kan du høre hele albumet i WiMP.

Hør This Is Protection i WiMP.

Den selvtitulerte debutplaten gjorde det veldig godt her til lands, og konserten deres på by:larm ble kronet med en sekser på terningen. This Is Protection har allerede fått en del oppmerksomhet i hjemlandet, Danmark, og mye av det er på grunn av musikkvideoene til de to første singlene «The Timber Will Fall» og «Some Days Stay». Nå er ikke nakne kropper så veldig sjokkerende i 2013, men det har allikevel blitt et tema. Om det er sjokkerende eller ikke, skal du få avgjøre selv:

The Timber Will Fall

Some Days Stay

Kategori: Album, WiMP | Skriv en ny kommentar

En av de mest etterlengtede albumene i år for vår del, er nok Thomas Dybdahl sitt What’s Left Is Forever. Det går lenger og lenger tid mellom hvert album som kommer fra Stavanger-mannen, men resultatet er alltid upåklagelig. Dette gjelder også med denne platen. Vi har slått av en prat med Thomas, og han har også satt opp en spilleliste med artister han hører på om dagen.

Hør What’s Left Is Forever i WiMP.

Hei Thomas. Ny plate på gang, og som alltid store forventninger. Kan du fortelle litt om plata? Inspirasjon? egne forventninger?

Jeg føler egentlig at jeg bare må holde kjeft om denne platen nå. Det er jo det samme hva jeg sier. Nå er det lytternes tur til å si hva de syns, og jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er ekstremt spent. Jeg tror det er en veldig likandes plate egentlig, god låtskriving og dritbra arrangementer, samtidig som det låter som dynamitt. Hehe.

Du har spilt inn skiva i LA, med Larry Klein. Hvordan var det å spille inn skiva i syndenes by, med en såpass velrenommert produsent?
Og det samme med studioet egentlig. Jeg leste at det ble bygget for å spille inn Tusk med Fleetwood Mac. Hva tenker du om det? Merket du noe av historien i veggene der?

Det var definitivt med litt skrekkblandet fryd at vi gikk inn i gangene der og så på alle platene som hang på veggen, og som vitnet om alle de fantastiske platene som hadde blitt spilt inn der. Men så begynner jobbingen, og alle disse tankene forsvinner egentlig ganske fort. Det spiller jo liksom ikke noen rolle hvem som har gjort hva der før. Man konsentrerer seg bare om å få gjort sin greie. Når det gjelder Larry, så var han dritbra. Fin fyr, og veldig åpen for å gjøre alt som kreves for å få en fin, solid, spennende og nysgjerrig plate.

Har låtskrivings- og innspillingsprosessen vært annerledes denne gangen enn tidligere, eller går du frem på samme måte hver gang?

Jeg liker å tro at jeg lærer litt fra gang til gang, men det føles ikke sånn. Hver gang er noe helt nytt, og kommer med egne utfordringer som egentlig bare kan overkommes på samme måte: Jobb, jobb, jobb. Jeg tror det eneste jeg tar med meg fra gang til gang er en større ro enn sist. En tro om at hvis de rette folka spiller på de rette låtene, med rette instrumentene, i dette rommet, så vil gode ting skje etter hvert, Utenom det, så vet jeg at det å skimme overflaten uten å dykke dypt ned i tingene, ikke vil gjøre meg noe godt. Man må bo så lenge i den kreative boblen at du er helt gjennomsyret av det du holder på med. Komfort-jobbing funker rett og slett ikke.

Det har gått tre år siden Waiting For that One Clear Moment kom ut, og den kom hele fire år etter at Science kom ut igjen. For en utenforstående som bare venter på den nye Thomas Dybdahl-skiva, kan dette være lang ventetid. Har du mange andre prosjekter i mellomtiden, eller bruker du så lang tid med hvert album?

Jeg har alltid masse annet jeg gjør, om det er film, produsering, skriving for andre, eller hva som helst som gjør hverdagen variert og spennende. Hvis jeg ikke føler jeg har noe å si som soloartist, så bør jeg helst holde kjeft og konse på andre ting. Også er jo livet litt annerledes nå enn da jeg startet opp. Familien tar mesteparten av tiden, og musikken tar lenger tid å komme inn i.

Du har en veldig særegen stil og vokal, og jeg hører både litt av Sly Stone og litt av Jason Molina i musikken din. Hvem er dine musikalske forbilder? Og tenker du på dette da du lager musikk. At du vil strekke deg mot noe eller noen, på en eller annen måte?

Jeg har veldig mange forskjellige musikalske forbilder, men av vokalister er det mest soul-sangere jeg kicker på. Soul kan jo være så mangt, men Sly, Curtis, Prince, D’Angelo, Serge og så videre, er helt klart store forbilder. Men, de er jo også store forbilder fordi de har sin særegne stil, og sånn sett gjør jo ofte den praktiske effekten av å bli inspirert at man vil gjøre noe helt eget og bygge sin egen sound så grundig man kan.

Du skal sikkert ut å spille konserter i høst, hva kan vi vente oss av deg og bandet ditt?

Jeg skal definitivt ut å spille med bandet mitt. Vi har spilt sammen i snart tretten år nå, og det er noe av det jeg er på jakt etter; lyden av noen som har spilt sammen lenge. Det kan liksom ikke øves inn, man kan ikke fake det. Vi kommer selvfølgelig til å spille en del nytt, men ikke hele plata. Jeg er ikke noe fan av det selv når jeg går på konserter, at band bare spiller nye ting. Det er viktig å erkjenne at publikum har et forhold til andre sanger som de også har utviklet over tid. , og det respekterer vi når vi setter opp setlister. Vi prøver selvfølgelig å høre på de gamle låtene med litt nye ører, da. Uansett, så gleder vi oss helt vilt!

Du, Thomas, det gjør vi også.

Her er en video-dokumentar fra innspillingen av albumet.

Helt til slutt ba vi Thomas sette opp en spilleliste med hva han hørte på akkurat nå, og dette var hva han satte opp. Han sa han ikke klarte å bare velge en låt per artist, så han valgte to. Thomas, ass.

Kategori: Album, Intervju, Spillelister, WiMP | 1 kommentar

-3

OPPDATERT: VINNERNE AV KONKURRANSEN ER NÅ TRUKKET.

Denne uken ble hele The Clash sin back-katalog reutgitt av Sony Music, og dette feirer vi med å gi bort en boks med alle studioalbumene til bandet. Samtidig som The Clash sin musikk blir lansert på nytt, gir forfatter Frode Grytten ut en dokumentar-roman om, nettopp, The Clash, som heter Brenn Huset Ned. Han har hatt satt opp en spilleliste med sine Clash-favoritter, og skrevet en en tekst om et av sine favorittband.

I bunnen av denne saken kan du delta i konkurransen om å vinne musikken til The Clash eller boka til Frode Grytten.

Uten navn

Frode Grytten og the Clash.

The Clash lagde musikkhistorie. Dei drukna seg også i musikk. I dei aktive åra var lufta rundt gruppa fylt med musikk 24 timar i døgnet. Mick Jones øvde seg på å spele gitar ved å lytte til klassiske rocke-LP-ar. Paul Simonon lærte seg å spele bass ved å høre på reggae-singlar som «Wrong ’Em Boyo» og «Israelites». Nicky Headon brekte foten og låg heime mens han heldt takta til Keith Moon frå The Who som pipla ut radioen. Joe Strummer fikk med seg ein Sex Pistols-konsert og såg seg aldri tilbake.

I øvingslokalet Rehearsal Rehearsals, som låg i Camden Town, hadde The Clash ein jukebox som kontinuerlig pumpa ut songar. Dei hadde ein vinylspelar som var kopla til ein gammal AC30-forsterkar. Spelaren snurra rundt kontinuerlig, utan stans, utan nåde. Ute på vegen sleit dei alltid med seg digre koffertar fulle av mixteipar, samla og redigert av Paul Simonon. Dei spelte musikk heile tida, frå ghettoblastarar, i turnébussen, på flyplassar, i taxiar, på hotellrom, bak scena, på scena. Dei marinerte seg i musikk, dei dynka seg i musikk. Rockabilly, reggae, ska, blue beat, R&B, balladar, rockarar, soulklassikarar.

I byrjinga var dei ute av stand til å inkorporere desse inspirasjonskjeldene i sitt eige uttrykk. Dei var rett og slett for dårlige til å spele. Dei debuterte som eit klassisk pønkeband, inspirert av Sex Pistols og Ramones. Litt reggae sneik seg inn på «Police And Thieves», men elles var songane rett fram, sinte og ufiltrerte, energiske og ukompliserte, dette hylet frå ein ny generasjon. Dei stod i på balkongen i det vestlige London, stira ut på den nitriste A40 og skreik ut sin frustrasjon. Bare eit par år seinare hadde dei utvida sitt domene, all musikken dei hadde lytta til, hadde spreidd seg i kroppen. All denne drivande musikken frå heile verda, hadde sige inn i dei. All musikken dei hadde tatt inn, var blitt del av blodsystemet. Uttrykket deira var ikkje lenger bare eit hyl, det var moderne rock for heile kroppen, for hjartet, for føtene, for hovudet.

Denne vegen frå garasjeland til verdsmusikk, frå enkel pønk til cinematografisk storbyrock, er blant dei mest fascinerande turane som noko rockeband har lagt ut på. The Clash var ikkje genuine musikarar, kanskje med unntak av trommeslagaren Topper Headon, men dei var så speeda på musikk at det måtte gå vegen. Då dei gav ut det triple monsteret Sandinista i 1980, gikk dei i 36 ulike retningar på same tid, dei kunne spele gospel, pop, disko, funk, rockabilly, hip hop. Alt blanda inn i kvarandre. Musikk som levde, musikk som vibrerte, musikk som eksploderte. The Clash var ei varm og raus gruppe som inkluderte alle typar musikk i sin clashifiserte rock, det same gjorde dei med sine fans, dei opna dørene, inviterte folk inn på bakromma, på hotellromma, gruppa diskuterte med fansen, drakk saman med dei og klipte håret på dei (!). Heile vegen insisterte dei på at konsertbillettar skulle vere billige, alle clash-produkt skulle vere lågt prisa og dobbeltalbum skulle seljast til prisen av eitt, ein skulle ikkje betale skjorta for å vere Clash-fan.

I si eiga tid blei dei kritisert fordi dei svikta sine pønkideal ved å sprinte vekk frå tregrepsrocken, dei blei hata fordi dei signerte på eit stort plateselskap, dei var uglesette fordi dei gav ut doble og triple album, dei blei ledd ut fordi Joe Strummer lefla med venstresideideologi, dei blei bua ut fordi dei på sjølvsagt vis kombinerte den svarte musikken med den kvite støyen. The Clash kunne vere forvirrande og forbløffande, dei rørte seg så raskt frå det eine til det andre at publikum ikkje heilt makta å følge dei. I ettertid er arven deira vital og veksande. I si tid var det denne musikkarven som sette fyr på dei, fikk dei til å spele og mekke låtar, og sjølv om det også var musikken som til slutt fikk dei til å brenne huset ned, så skapte dei musikkhistorie. Til sjuande og sist lagde dei klassiske songar for min generasjon og for alle generasjonar som verkelig vil lytte.

Sjekk Frode Grytten sin spilleliste i WiMP.

For å vinne boksen med The Clash-albumene eller boka til Frode Grytten, må du svare riktig på følgende spørsmål:

Når og hvor er bildet av Paul Simonon på det legendariske London Calling-coveret tatt?

Vet du svaret på dette, sender du en mail til vinn@wimp.no, og skriver Clash-konk i emnefeltet.

Kategori: WiMP | Skriv en ny kommentar
GoToGate_blogbanner
Vi tror du elsker å reise, enten du vil utforske en ny by eller reise tilbake til favorittbyen din. Kanskje du leter etter en god platebutikk, eller et legendarisk konsertsted? Like naturlig som å smake på den lokale maten, vil du gjerne ha en bit av den lokale musikkscenen. Derfor inviterer vi med på tur. Go To Gate!

Her er snarveien til fem utvalgte byer, sjekk ut WiMP for å finne DIN favorittby!

 

Kategori: WiMP | 1 kommentar

DBUBblogg

I dag slipper Death By Unga Bunga sin tredje plate, You’re an animal, og vi i WIMP-redaksjonen slo fort fast at denne skiva kommer til å spilt mye i dagene/ukene/månedene som kommer. Vi er allerede i gang.

Mossebandet har levert sin sterkeste skive til nå, og nå vil de komme hjem til deg å spille. Bokstavelig talt. De vil komme inn i stua di for å spille en eksklusiv konsert for deg og vennene dine! Interessert?

Hør You’re an Animal i WiMP.

Gutta spiller både akustisk og med fullt trykk, så hvis du deltar i konkurransen, må du spesifisere om du vil ha en akustisk eller elektrisk konsert hjemme hos deg. Sjekk gjerne med naboene dine, slik at det ikke oppstår noen problemer etter at bandet har satt i gang. Hvem vil vel ha et dårlig forhold til han grinete gamle naboen i etasjen under?

For å delta i konkurransen må du svare på følgende spørsmål:

1. Hva het den aller første singelen til Death By Unga Bunga?

2. Hvilken låt MÅ bandet spille hvis de kommer hjem til akkurat deg?

Send dine svar til vinn@wimp.no, og skriv DBUB i emnfeltet.

Lykke til, dette blir gøy!

Kategori: WiMP | 2 kommentarer

AsbjBlogg

Kristin Asbjørnsen slipper i dag sin tredje soloskive, og i den anledning har hun laget en spilleliste med låter hun brukte som inspirasjon under innspillingen til WiMP. Hun har også skrevet en veldig fin tekst om innspillingen av låten «Shine» fra den nye platen, I’ll Meet You In the Morning, og historien bak.

Hør platen i WiMP.

 Om å få Shine til å skinne

 

Denne sangen – basert på en gammel afroamerikansk spiritual – er en av de sangene fra bæreposen jeg arvet etter sangeren Ruth Reese i 1990 (afro amerikansk sanger bosatt i Norge i 30 år).

Jeg sang litt på ”Shine” med jevne mellomrom – slik jeg også jevnt og trutt har sunget på resten av det store spirituals-materialet. Men det var faktisk først etter 16 år at sangen åpnet seg for meg – som et mulig sted å jobbe fra; både som sanger og låtskriver.

Jeg laget akkorder til melodien og utarbeidet et trestemt kor-arrangement, en anelse inspirert av sør-afrikanske kor-harmonier.

I 2007, i etterkant av mitt spiritualbaserte album ”Wayfaring stranger – a spiritual songbook”, begynte jeg å arbeide med ”Shine” i mitt ensemble med Jostein Ansnes, Olav Torget og Knut Aalefjær. Men vi knakk ikke helt koden; det låt fint, men samtidig litt uforløst dvelende, og sangen ble liggende som øvingsromsopptak.

”Shine” var likevel en av sangene jeg visste skulle med da jeg en stund seinere startet arbeidet mot et nytt spirituals-basert album.

Høsten 2011 startet jeg og mine faste musikere, samt Anders Engen (min gode produsent og medspiller) utforskning og innøving av sangene jeg hadde valgt som album-potensielle.

Det var naturlig å la ”Shine” få et arrangement med stor klangrikdom, men sangen skinte først på ordentlig når vi samtidig fikk valgt riktig tempo og en tydelig puls. Sangen hadde modnet seg i oss og fant nå sitt uttrykk, også med nye og friske ører fra både Anders Engen og bassist Gjermund Silset (som ikke hadde jobbet med sangen tidligere).

Det hadde tatt lang tid å finne en vei inn til sangen. Noe av grunnen var at jeg kjempet litt med tekstinnholdet. Selv om jeg stadig møter de mange himmelvendte spiritualssangene som symbol for en grunnleggende lengsel etter bevegelse og frihet, fremsto ”Shine” umiddelbart litt endimensjonal og dogmatisk ekskluderende. Jeg likte ikke perspektivet om å være utvalgt: ”I’m gonna sit at the welcome table”(i motsetning til de som er utelatt?).

Jeg gikk inn i tekstarbeidet på nytt. Ved å også alternere med et You i teksten, samt å fjerne to vers, opplevde jeg at sangen fikk en rikere dimensjon, at den i større grad også rommet forløsning, overskridelse og gjenforening. Slik ble sangen et helt annet rom å gå inn i.

Å arbeide med spirituals inneholder for meg ofte nettopp store og små prosesser med utvidelser og luking i materialet; ofte omdannes sanger ved å sammenflette bruddstykker av ulike spirituals, eller ved at tekst og musikk legges til. Tilsynelatende små grep kan gjøre en stor forskjell. I hvert fall i meg.

Allerede før innspilling (i Puk studio i Danmark og i Holandsound i Oslo høsten 2012) var både produsent Anders og jeg enige om at Shine måtte plasseres omtrent på midten av albumet, sangen skulle være et klanglig rikt midtpunkt, et slags omdreiningspunkt for de andre sangene.

Under innspillingen av ”Shine” ble grunnopptaket gjort med hele bandet i samme rom. Vi la også til flere instrumenter for å skape en rik palett å jobbe fra klangmessig. I redigeringsfasen og miks trakk vi igjen fra lag etter lag. Anders og Ulf Holand er et suverent par når det gjelder å stramme inn og å bruke mute-knappen aktivt for å la det skinne det som skinne skal.

Valg av koreuttrykk var en stor nøtt å knekke (for hele albumet egentlig), det var så opplagt at det ville låte fint med et stort gospel kor på denne sangen, burde vi egentlig ha dratt til New Orleans eller spørre Ladysmith Black Mambazo-gjengen som jeg hadde jobbet med et par år tidligere.. Samtidig hørte jeg tydelig for meg at koreuttrykket skulle ha noe tilforlatelig og nakent over seg. Og jeg likte stadig den naturlige koringen som fant sted på øvingsrommet. Vi testet ut veldig mange løsninger – både hvem og hvordan man sang og opptaksmessig. I miks endte vi også her med å luke vekk, det er få stemmer på ”Shine”, de er lyse, subtilt sammenflettet og tett på meg, og for første gang på plate har jeg også med en supplerende kvinne stemme, nettopp Monica Ifejilika (sjekk ut hennes musikk bla i vokalgruppa Queendom, strålende sanger og låtskriver).

”I’ll meet you in the morning” består både av sanger jeg har hatt med meg på scenen lenge og sanger som har funnet sin form gjennom de to siste årenes arbeid. ”Shine” er altså en av de sangene som er blitt forløst i album-prosessen. Sangen lever videre; å lage en album-versjon er en avslutning på en lang innover-sirklende prosess med mange valg og bevegelser, og blir samtidig et nytt startpunkt for at sangen kan bevege seg videre, også for meg, nå på konsertscenen.

Musikere på albumet “I´ll meet you in the morning”:

Olav Torget – konting, gitarer, lap steel og vokal
Gjermund Silset – elbass, kontrabass og vokal
Knut Aalefjær – trommer, perkusjon, vibrafon og balafon
Anders Engen – vokal, gitarer, piano, keyboards og perkusjon
Monica Ifejilika – vokal

Produsert av Anders Engen
Opptak og miks av Ulf Holand

I anledning den nye platen, har Kristin Asbjørnsen også laget en spilleliste til oss. Hør den i WiMP nå.

 

Kategori: WiMP | Skriv en ny kommentar

Uten navn

I dag starter vi en ny spilleliste-serie her i WiMP, hvor Asbjørn Bakke presenterer «Rockens største og beste». Han har laget tolv lister over forskjellige temaer, og disse vil slippes hver fredag i tolv uker fremover. Første tema er åpningspor, og har fått navnet «First cut is the deepest».

Asbjørn Bakke har jobbet som musikkjournalist i over tretti år, og var blant annet redaktør i musikkavisen Nye Takter på starten av 1980-tallet. I dag er han kveldsredaktør i Aftenposten. I 2007 ga han ut boken Revolver - En skarpladd plateguide til rockhistorien, hvor han tar for seg både klassikere og klassiske «stinkers», og gir karakterer, kommer kuriositeter og nyttig informasjon om nærmere 2000 album. Og han går gjennom hele musikkhistorien.  Her får du alt fra Beach Boys til Beastie Boys, fra Queen til Queens of the Stone Age, fra Blonde on Blonde til Blondes have more fun. I august i år kom en revidert og oppdatert utgave av boken, som nå heter Rockens største og beste – og noen av de verste.

Den første listen omhandler altså åpningsspor, og heter First cut is the deepest. Lista er rangert, så her er det mange muligheter til å være uenig. Hva mener du? Har Asbjørn driti seg ut, eller har han helt rett?

Sjekk ut spillelisten i WiMP, og se om du er enig i rekkefølgen.

Kategori: WiMP | Skriv en ny kommentar

Obelblogg

Agnes Obel kommer snart med sitt nye album, Aventine, og i den anledning har vi slått av en liten prat med henne. Den danske pop-komponisten ga ut debutplaten sin Philharmonics i 2010, og fikk et aldri så lite gjennombrudd her til lands også. Hun spilte blant annet flere konserter under By:larm 2011, og Philharmonics fikk gode anmeldelser rundt om.

Sjekk ut Philharmonics i WiMP.

Vi ba Agnes om å sette opp sitt lydspor i WiMP, og dette er hva hun svarte.

Første sangen du virkelig elsket?
Clair de Lune – Debussy. En av de første cd-ene jeg kjøpte var en som hadde «Clair De Lune»-piano suite. Det var en anbefaling fra pianolæreren min for at jeg skulle lære meg den. Den cd-en er fortsatt en av mine favoritter i dag.

Beste låta du noensinne har hørt live?
Nina Simone – «Where Does the Time Go» (live version). Jeg har desverre aldri hørt denne låten live, men denne live-innspillingen er absolutt den beste jeg vet om.

Beste nye låta du har oppdaget?
Jenny Hval – «Mephisto In the Water». Skarp som en silketråd.

En låt som forandret ditt syn på hvordan en låt skulle være?
Daniel Johnston – «True Love». Ren perfeksjonisme, selv med alle sine «feil».

En låt du skulle ønske du hadde skrevet selv?
«The Electrician» – The Walker Brothers. Denne er helt på kanten av en vond drøm. Fantastisk.

En låt som har inspirert deg i arbeidet med ditt nye album?
Roy Orbison – «Crying». Den perfekte kombinasjonen mellom det vakre og det surrealistiske.

En låt du hørte mye på i tenårene?
Portishead – «Mysterons». Therminen vil for alltid tilhøre denne tidsepoken.

En låt du alltid vender tilbake til?
Lee Hazelwood – «The Nights». Både tekst og produksjon.

Beste låt for kjærlighetssorg?
Nina Simone – «Don’t Let Me Be Misunderstood». Så direkte som en låt kan være.

Kategori: WiMP | Skriv en ny kommentar

Uten navn 2

Ultimafestivalen slår på stortromma igjen, og gir i dag bort ikke mindre enn et customfitted headset fra Starkey som hovedpremie, og to billetter til KORK og Oslo Domkor som spiller og synger Gavin Bryars sin komposisjon, Jesus’ Blood Never Failed Me Yet, i andre- og tredjepremie.

Hør innspillingen med Tom Waits i WiMP.

Festivalen går nå inn i siste fase av årets program, og folkene bak festivalen har satt opp en spilleliste som omfatter programmet fra tirsdag denne uken til lørdag.

Sjekk ut spillelisten her.

Alt du trenger å gjøre for å delta i konkurransen er å svare på følgende spørsmål:

Hvor mange album inneholder en eller flere versjoner av «Jesu’s Blood Never Failed Me Yet» i WIMP?

Vet du svaret på dette, sender du en mail til vinn@wimp.no, og skriver Bryars-konk i emnefeltet.

Kategori: WiMP | Skriv en ny kommentar