The Flaming Lips – Do You Realize??
I am a longtime Flaming Lips fan and their beautiful madness seems to have always screamed of a barmy summer. I saw them once in their home town of Oklahoma and this, their most popular and euphoric song blasted out over a sea of sweaty people who seemed to be having the moment of their lives. We were.

Frank Ocean – Sweet Life
I’ve been a big fan of this latest Frank Ocean record like the rest of the world. This is an effortless summer song which sounds like it should have existed before now. Encapsulates that feeling of drinking a cold one in the sun and feeling like the world is a good place.

Terry Callier – You’re Goin’ Miss Your Candyman
Callier’s voice and this song is one big ray of sun into your heart. This could make you feel like summer in the dead of winter.

Jorge Ben – Oba, La Vem Ela
Brazil (though this is incorrect) always screams of eternal summer to me. I love Jorge Ben and his sound encapsulates the melting pot of the music from Rio de Janeiro – Bossa, samba, funk, pop even disco. This is one of his best.

Os Mutantes – A Minha Menina
A little bit Flaming Lips, but with even more madness and an injection of Brazil – what more do you need?

Animal Collective – My Girls
This is one of my favourite songs of all time and sounds good at any time of the year. It means even more to me now now I have a family – a wife and two young girls. That feeling of wanting to build a home for your girls and live a simple life with them is perfectly expressed in this song.

Nina Simone – Here Comes The Sun
Need I say more. Nina (who often bettered the original versions of most songs) singing one of the Beatles many summer songs. It’s like a cold beer on a hot day.

Bombay Bicycle Club – Always Like This
I love the mixture of pop, rock, indie and afrobeat that this song pulls together. It reminds me of summer festivals and large groups of friends dancing as the sun dips behind the horizon.

Son House – Sundown
The greatest bluesman singing after a hard day playing the blues on a dusty hot day.

The George Benson Quartet & Dorothy Heyward – Summertime
An over sung summer anthem given a fresh flavour by the guitar legend long before he became a disco and smooth jazz superstar.

Snoop Dogg – Drop It Like It’s Hot
Snoop and Pharrell making everyone want to take their clothes off. Business as usual then.

Hør spilleliste med vårens nyheter i WiMP

Vi har fått lagt av noen billetter til utvalgte konserter for deg som bruker WiMP. Har du lyst til å være med i trekningen om billetter til artistene under? Send oss din favorittlåt som en WiMP-lenke av den artisten du ønsker å se, enten som kommentar her i bloggen eller på e-post til vinn@wimp.no

The Dream Syndicate, Rockefeller 25. mai
I fjor høst spilte The Dream Syndicate albumet The Days of Wine and Roses i sin helhet i Spania, konserter som fikk rockmagasinet Ruta 66 til å plassere The Dream Syndicate på toppen av årets spanske konsertopplevelser, foran Bruce Springsteen og Tom Petty. The Dream Syndicate teller i dag Wynn, trommeslager Dennis Duck, bassist Mark Walton og gitarist Jason Victor.

Kurt Vile + Atlanter, Rockefeller 31. mai
Den amerikanske singer/songwriteren, bl.a. kjent fra bandet The War on Drugs, har latt seg inspirere av artister som Bruce Springsteen, Pavement, Tom Petty og Beck. Hans ferske album Wakin On A Pretty Daze var nylig Ukas Album i WiMP.

Todd Rundgren, Rockefeller 1. juni
I juni fyller den amerikanske rocklegenden Todd Rundgren 65 år. Den høyt elskede multi-instrumentalisten, låtskriveren, sangeren, produsenten og teknologimesteren har utgitt glitrende musikk i de fleste sjangre siden slutten av sekstitallet.

Hør Audun Vingers spilleliste med utvalgte Rundgren-favoritter

Steve Earle + The Mastersons, Rockefeller 12. juni
Steve Earle har blitt en av vår tids viktigste låtskrivere, enten det er rå rootsrockelåter og spark til den amerikanske utenrikspolitikken, eller inderlige, fengende historier om brusten kjærlighet.

Hør Steve Earle i WiMP

Meld deg på konserten på Facebook
Kjøp billetter via Billettservice

Etter tre selvutgitte album, deltakelse i talentkonkurransen Nashville Star og låtskriving for Miranda Lambert og Martina McBride, debuterte Texas-fødte Kacey Musgraves på stort selskap tidligere i år med Same Trailer Different Park. Med dette albumet har Musgraves både gått hjem hos det brede publikum i hjemlandet og blitt møtt med unison kritikerhyllest. Her hjemme har hun fått femmere drysset over seg, og Dagsavisens Geir Rakvaag skriver bl.a. i sin omtale:

Kacey Musgraves ble bare forbigått av Justin Timberlake på salgslistene i hjemlandet uka etter utgivelsen, som en bekreftelse på at det fortsatt går an å slå gjennom i stor stil med country som har et godt innslag av western. Dette høres ut som sanger som godt kan få et stort publikum i Norge også.

Kacey Musgraves har allerede rukket å bli kalt “The Future Of Country Music”, artig nok ved å plukke opp det beste av Nashville’sk låtskriver-tradisjon og fremføre gode låter uten popifisert krimskrams og crossover-ambisjoner.

Den har lyden til ei plate som veldig vel kan slå an i dei større lag av folket. Den har songar som nesten på permanent basis svingar seg inn på eit fengande spor. Men den skrur seg ikkje fullstendig opp. Det er noko som held den att, som jordar den. Ein flittig bruk av akustiske instrument. Eit fråvær av glimmer og fjas. Ein friskleik, ein varme, eit mot.
Oddmund Berge, groove.no

Hør årets delfinalister i WiMP

Første semifinale finner sted i kveld, med bl.a. en av årets store forhåndsfavoritter, som er danske Emmelie De Forest med «Only Teardrop».

Norges håp i Eurovision-finalen 2013 er Margaret Berger med låta ”I Feed You My Love”. Berger er ingen nykomling i rampelyset, hennes karriere strekker seg tilbake til Idol 2004 (der hun kom på andreplass). Hun albumdebuterte samme år med Chameleon, og mottok Spellemannpris for beste video for ”Lifetime Guarantee”. I 2006 fulgte hun opp med mer elektronisk orienterte Pretty Scary Silver Fairy, anført av hitsinglen ”Samantha”. I 2013 jobber hun med sitt tredje studioalbum. Dette er 10 av hennes største hits og mest populære låter.

Eurovision Song Contest: Historikk
Vi har benyttet anledningen til å grave litt i den lange og rike historien til Eurovision Song Contest – eller Melodi Grand Prix som vi gjerne sier på norsk. Den første utgaven av musikkonkurransen ble arrangert i Sveits i 1956, da deltok syv land med to låter hver. Norge ble med fra 1960. MGP-historien er full av store opplevelser og magiske øyeblikk. Vi har samlet noen av de mest minneverdige artistene og låtene gjennom seks tiår, med kjente navn som Cliff Richard, Carolo og selvsagt Abba.

De norske prestasjonene i de internasjonale finalene har variert i årenes løp, med førsteplassene til Bobbysocks, Secret Garden og Alexander Rybak som de største triumfene. Norge har hatt 11 sisteplasser (det er også en rekord!), og det landet som har fått 0 poeng flest ganger. Men alle disse låtene er også vinnere på sitt vis, og ikke minst en del av den norske folkesjela.

Hør de (tilgjengelige) norske bidragene fra 1960-2013 i WiMP

Amerikanske Selena Gomez har tidligere figurert som både skuespiller og designer, og er for mange kjent som eks’en til Bieber. Men de siste årene er det hennes egen musikk som har stått i fokus. Til høsten er hun ute på sin Stars Dance Tour 2013 og  1. september står Norge og et forlengst utsolgt Oslo Spektrum på programmet.

Til denne konserten kan en heldig vinner sikre seg to billetter ved å svare på følgende spørsmål:

1. Hva heter Selena Gomez sin nye single?
2. Hvilke av hennes låter er de tre mest populære i WiMP?
3. Hva heter bandet hennes: - The Scene – The Script eller - The Scones?

Send ditt svar til vinn@wimp.no

Hør Selena Gomez i WiMP

I hele mai priser vi våren  med kampanjen Parklife, der du vil finne musikk som vi håper passer akkurat din vårstemning. Se etter Parklife-merket i WiMP for den beste vårmusikken, fra nye, sprudlende vårhits til gode, gamle klassikere.

Vi har fått inn noen lekre Little Mix-effekter som vi deler ut. Delta i konkurransen på vår Facebook-side.

DNA har bidrag fra låtskrivere og produsenter som Steve Mac (The Wanted, The Saturdays, JLS), TMS (Professor Green, Emeli Sandé), Jon Levine (Nelly Furtado, Selena Gomez) og Diplo.

Hør Little Mix: DNA i WiMP

Hør Jake Bugg i WiMP

Jake Bugg var bare 18 år gammel da han høsten 2012 slapp sin selvtitulerte debut. Bugg er inspirert av artister som Robert Johnson, Donovan og Don McLean, og har – med folkinspirert uttrykk og lett nasal vokal naturligvis blitt sammenlignet med Bob Dylan. Jake Bugg spilte for et utsolgt Parkteatret i april, og skal spille både på Hovefestivalen i sommer og Rockefeller senere i høst.

Hør Mother i WiMP, der Natalie Maines selv introduserer hver låt. En unik måte å bli bedre kjent med både artisten og albumet.

Albumet er produsert av Natalie Maines og Ben Harper, med innspillingen gjort i hans studio. Blant de øvrige låtene finner vi Harpers «Vein In Vain» og «Trained», Jeff Buckleys «Lover, You Should’ve Come Over», Jayhawks’ «I’d Run Away» og Eddie Vedders «Without You». Samtlige låter ble valgt fordi de har personlig betydning for Maines.

Dette er en hyllest til noen av anti-legendene i musikkhistorien. Enkelte har særegne og lite konvensjonelle musikalske uttrykk, noen har tragiske livshistorier som har overskygget deres karrierer og atter andre mer er oversette eller glemte talenter. En kort, historisk plassering av de alle er muligens på sin plass:

1.Hasil Adkins
Hasil ”The Wild Man” Adkins kom fra fjellsidene i West Virgina, og startet med musikk på 50-tallet etter å ha hørt Hank Williams på radio. Han gikk ut fra at Hank spilte alle instrumentene selv, og Hasil startet dermed sitt ”one-man band” som ble hans varemerke gjennom hele karrieren. Takket være entusiastene i Norton Records ble han til sin store overraskelse gjenoppdaget av et «større» publikum på 1980-tallet. Billy Miller i Norton minnes flere utrolige episoder med Adkins, mange samlet i høyt anbefalte ”Incredibly Strange Music vol. 1”, som denne fra en opptreden på en klubb i New York: «The ceiling fan was whirling around, making a creaky sound, and without missing a lick he reached down, pulled out a gun and shot it down – it was interfering with the song.” Norton utga bl.a samlealbumet Out To Hunch (1986) der vi finner signaturlåta ”She Said”. Hasil Adkins døde i 2005.

2.Lucia Pamela
Lucia Pamela hadde en rik livshistorie. Hun rakk å bli kåret til Miss St. Louis i 1926, før hun dro til California for å drive en fornøyelsespark og startet der et av USAs første rene kvinneband (Lucia Pamela and the Musical Pirates – sammen med datteren, som for øvrig eide selveste St. Louis Rams). Mor var skuespiller, radiovert, men kanskje aller mest imponerende: I 1969, i en alder av 65 år, bygde hun en rakett og dro på rundreise i solsystemet, med innlagt stopp på månen for å spille inn sitt debutalbum. Denne space tripen ble foreviget med Into Outer Space With Lucia Pamela. Om albumet skal hun ha uttalt: ”It was recorded on Moontown. I was the only one from Earth there.» I 1992 ble det reutgitt av Irwin Chusid, og ble raskt en kultfavoritt. Lucia Pamela gikk bort i 2002, 97 år gammel.

3. Moondog
The Viking Of Sixth Avenue: Avantgarde-musikeren Moondog – født Louis Hardin – ble først kjent som et landemerke på Manhattan. Fra slutten av 1940-tallet til midten av 70-årene inntok den blinde og skjeggete mannen hver dag Avenue of the Americas for å framføre sin musikk og poesi. Kledd i en hjemmelaget drakt, iført sandaler og vikinghjelm var han utvilsomt litt av et syn på gata. Han kom seg etter hvert over til Tyskland og rakk der å få anerkjennelse som komponist og dirigent. Han ble også respektert i hjemlandet i sine senere år, og hadde en viss innflytelse blant moderne komponister og minimalister som Philip Glass og Steve Reich. Moondog var dessuten instrumentbygger, og stod bak harper han navnga «oo», «ooo-ya-tsu» og «hüs» (etter vårt eget ”hus”, hans interesse for norrøn kultur var stor). Moondog døde i 1999, 83 år gammel.

4. Charles Manson
Charles Mansons navn vil for alltid være knyttet til hans ”familie” og den blodige nedslaktingen av uskyldige mennesker i California på slutten av 60-tallet. Før Mansons liv tok dramatiske veier, var han en av solskinnsstatens mange håpefulle musikere, og kompis med bl.a Dennis Wilson fra The Beach Boys. Albumet Lie: The Love and Terror Cult ble utgitt etter at Manson ble dømt for sine ugjerninger (inntektene av denne går til ofrenes familier), men består av låter innspilt i forkant av drapene. Her er bl.a. originalversjonen «Cease to Exist,» som Beach Boys spilte inn som «Never Learn Not to Love», og ”Look At Your Game, Girl”, senere tolket av Guns N’ Roses.

5. Peter Grudzien
Peter Grudzien fra New York oppdaget hillbillymusikken på 1950-tallet, og inspirert av Hank Williams og Johnny Cash startet han på det som skulle bli en snodig karriere – langt utenfor allfarvei. Han fikk smaken på hallusinerende knask på 60-tallet, og utviklet etter hvert teorier om at myndigheten drev med aktiv klonevirksomhet (ikke nødvendigvis en sammenheng, men mulighetene er vel tilstede). Uansett, i 1974 utga han albumet The Unicorn, en kul miks av country og psykedelia. Surrealistisk hillbilly-rock med homsevennlige tekster gikk, ikke uventet, under radaren i konservative Nashville-kretser, og albumet forsvant i obskuritet. Det fortelles at Grudzien skal ha skrevet over 900 låter, og fremdeles venter på et gjennombrudd.

6. Larry «Wild Man» Fischer
Manisk depressiv og schizofren, Larry ”Wild Man” Fischer – «the godfather of outsider music», hadde ingen lett vei inn i artistlivet der han vandret gatelangs i Los Angeles og solgte sine sanger til forbipasserende. Han oppdaget av Frank Zappa på et fortau, som tok ham til seg og spilte inn hans debutalbum i 1968. Deres samarbeid ble brått avsluttet da Fischer pælmet en flaske noen centimeter unna hodet til Zappas datter Moon Unit. Fischers mest kjente bidrag til popkulturen er nok ”Go To Rhino Records” – plateselskapet Rhinos første utgivelse, fra 1975. Et par album tidlig på 80-tallet gjorde lite for å booste hans karriere, og Fischer svant ned i glemselens mørke – inntil han ble gjenoppdaget på slutten av 90-tallet. Han opptrådde bl.a på Jimmy Kimmel med låta ”Monkeys vs. Donkeys”. Larry Fischer døde i 2011, 66 år gammel.

7. Roky Erickson
Roky Erickson er en levende legende innen garasjerock/psykedelia – men også han med et trøblete liv som i stor grad har overskygget hans artistliv, og som gir ham en plass også på denne lista. Han slo gjennom med Texas-bandet 13th Floor Elevators i 1966 og låta ”You’re Gonna Miss Me”. Ericksons flørt med narkotika førte ham til et mentalsykehus (han sa seg utilregnelig for å unngå fengselsstraff etter at han ble tatt for en joint), der han ble erklært schizofren og utsatt for omfattende elektrosjokk-behandling i løpet av sine tre år bak sykehusveggene. Livet til Erickson – både som menneske og artist – ble lagt i ruiner, og han endte opp som en kulthelt blant de få mens han selv måtte klare seg på en spinkel trygd. Fra begynnelsen av 90-tallet ble han gradvis gjenoppdaget av en ny generasjon musikere og fans, og han fikk dessuten etterlengtet god behandling for første gang i sitt liv. I dag er han tilbake som en aktet og anerkjent musiker, dog noe redusert i adferden.

8. Wesley Willis
Wesley Willis døde i 2003, og ble bare 40 år gammel, men hadde ganske stor suksess som kultartist på 90-tallet. En svart, overvektig og paranoid schizofren outsider fra Chicago, Willis hadde aldri oddsene på sin side. Han ga ut godt over 50 album der han raljerte over temaer som bussruter, fast food og superhelter, og ble en favoritt for sine utagerende liveshows – særlig i Chicago-området. Noen gikk nok mest for å le av ham, men også mange fulgte ham på mer seriøst grunnlag. Wesley Willis var for øvrig kjent for å alltid hilse folk med en real ”headbutt”, noe som resulterte i en kronisk flekk i panna. Ikke bare var en selv en tegner, han ble også foreviget i en utgave av Wonder Woman, utgitt på DC Comics:

9. The Legendary Stardust Cowboy
Psychobilly-pioner fra Lubbock, Texas. The Ledge; Norman Carl Odam, er en spaca cowboy som for alltid vil huskes best for sin første låt: ”Paralyzed” fra 1968 (med T-Bone Burnett på ville trommer) er en blanding av romreise, jodling, syretripp og rodeo som skaffet The Ledge 15 minutter i rampelyset. Der har han ikke vært altfor mye i årene etter. Men David Bowie er en svoren fan, og har både spilt med The Ledge live og tolket en av hans låter: «I Took a Trip on a Gemini Spaceship» (fra Heathen). ”I Hate CD’s” ble utgitt i 1992 på Norton Records.

10. Syd Barrett
Syd Barrett stod bak et av historiens aller største band, men forsvant etter hvert inn i et mer tåkete landskap enn den som førte til stjernene. Hans oppførsel innad i Pink Floyd, trigget av ekstensiv bruk av LSD, ble etter såpass merkelig at han måtte forlate bandet etter deres første album. Barrett fortsatte som soloartist i noen år og ga ut et knippe psykedeliske klassikere, før han forlot det hele og dro hjem til Cambridge, hjem til mor. Han snakket ikke offentlig siden midten av 70-tallet, og viet resten av sitt liv til å male og stelle i hagen. Han døde i 2006.

11. Daniel Johnston
Musiker og tegner Daniel Johnston er en kulthelt blant både fans og ikke minst mange musikere som har trykket hans personlige, naivistiske poplåter til sitt bryst. Han startet sine hjemmeinnspillinger på slutten av 70-tallet, og har holdt det gående mer eller mindre jevnt og trutt siden. Johnston har strevet hele livet med sine mentale problemer, men har også skapt en karriere som har hatt ganske så stor innflytelse, ikke minst innen indie/lo-fi. Han ble et nasjonalt fenomen da MTV fanget ham opp i 1985 (det var på den tiden MTV gjorde slikt), men mange ble nok først oppmerksomme på hans talent med den prisbelønnede og vellagde dokumentaren The Devil and Daniel Johnston (2005).

12. Tiny Tim
Et særegent syn; to meter høy, flagrende hår, en gedigen nese og flamboyant stil. Tiny Tim spilte ukulele og sang falsett, og fikk en stor hit på slutten av 60-tallet med ”Tip-Toe Through the Tulips”. Det ble hans eneste smak av særlig suksess, og han tilbrakte resten av sin karriere med å spille på småsteder og jobbe på sirkus. Han ble gjenoppdaget på slutten av 90-tallet, blant annet opptrådde han på Conan O’Brien, men døde av hjerteinfarkt i 1996. På scenen, mens han sang ”Tip-Toe Through the Tulips”.

13. Jandek
Notorisk kjent for sitt tilbaktrukne og hemmelighetsfulle liv, denne musikkens svar på J.D Salinger eller Thomas Pynchon. Det vi vet om ham: Født Sterling Smith, bosatt i Houston, Texas og har utgitt noe sånt som 70 album med særegen folk/blues siden slutten av 70-tallet. Han har gitt to intervjuer i sitt liv. Fram til 2004 var han knapt noe mer enn en anonym postboks, men da kom dokumentaren Jandek On Corwood (ref hans plateselskap) og han begynte så smått med å turnere i mindre skala. Uten at vi vet så mye mer om gåtefulle Jandek av den grunn.

(Hele dokumentaren ligger også ute på YouTube)

14. Malinda Jackson Parker
Eksentrisk kongresskvinne fra Liberia med mildt sagt særegen pianostil og vokalbruk. Hun har blitt sammenlignet som en miks av Lucia Pamela og Nina Simone, og spilte gjerne Rachmaninoff mens hun sang/snakket om moskitos, kumelk og palmetrær. På ”Cousin Mosquito #1” får hun sagt ordet ”cousin” 204 ganger. Ubetalelig.

15. Skip Spence
Nok en tragisk skjebne med store personlige problemer. Alexander ”Skip” Spence var medlem i band som Quicksilver Messenger Service, Jefferson Airplane og Moby Grape. Men i likhet med Syd Barrett forsvant han inn i syretåka, i likhet med ovennevnte Wesley Willis, Daniel Johnston og Wild Man Fischer led han av schizofreni, og i likhet med så altfor mange andre mentalt syke i USA endte han som hjemløs fram til sin død i 1999. Hans kryptiske soloalbum Oar (1969) ble en gigantisk flopp i sin tid, men er rettmessig løftet opp til klassikerstatus med årene.

16. Eilert Pilarm
Svensk Elvis-imitator som ikke sang spesielt bra. Og som ikke behersket engelsk så godt. Og som ikke lignet noe særlig på Elvis. Og som mest av den grunn i noen år ble enormt populær kultfavoritt her i Skandinavia.

17. Olga Marie Mikalsen
Sangerinne fra Langevåg som slo gjennom med et brak blant ironigenerasjonen midt på 90-tallet, da hun gjorde sin versjon av ”Hurra for deg…” Olga Marie Mikalsen debuterte i godt voksen alder, på slutten av 60-tallet, og framførte sin spesielle lyriske alt i noen av verdens store konsertsaler. Men for de fleste vil hun nok helst forbindes med en reklamefilm for Solo. Olga Marie uttalte at hun aldri øvde (”har man det, så har man det”), og skapte seg en karriere med akkurat det som utgangspunkt. Hun gikk bort i 2006, 91 år gammel.

18. Florence Foster Jenkins
I samme åndedrag: Florence Foster Jenkins var en velstående diva som ikke ble kjent for sine sangtekniske kvaliteter. Vi gir ordet til Carnegie Hall, der hun opptrådde én gang, rett før sin død i 1944: ”In order for a singer to succeed, they need to have a combination of talent, charisma, and interpretive quality. And, by definition, they need to be able to sing. Florence Foster Jenkins had none of these attributes. In fact, she was considered one of the worst singers of all time.” I forlengelsen av denne harde kritikken må vi også ta med Jenkins’ positive vinkling på det hele: ”People may say I can’t sing, but no one can ever say I didn’t sing”. Herlig.

19. Jack Mudurian
I 1981 var David Greenberg ansatt som pleier ved Duplex Nursing Home i Boston, der han ved en anledning overhørte en pasient ved navn Jack Mudurian som påsto at han kunne synge like mange sanger som Frank Sinatra. Minst. Greenberg tok ham på ordet, brakte med seg en opptaker og trykket record. Mudurian klarte å synge 129 sanger sammenhengende i løpet av 47 minutter. Opptakene ble utgitt i 1996, og det er unødvendig å si at albumet ble en kultfavoritt.

20. Alvin Dahn
Alvin Dahn, også kalt Dahn Halen, spilte inn kun ett album. Hans produsent oppsummer noen av hans kvaliteter: «Alvin is good because he’s so very, very bad. He can’t sing certainly, but his music is very catchy and frightfully innocent and sincere.”

21. Bingo Gazingo
Tannløs slampoet og postmann fra New York som på sin eldre dager fikk et publikum i byens poesiklubber. The New York Times omtalte ham i 1997: ”Most evenings he can be found making his rounds in the East or West Village, dressed in a cheap, wrinkled suit, carrying a plastic bag full of props — an alarm clock, a can of sardines, a green plastic guitar and hundreds of tattered pages of lyrics that he has painstakingly composed over the last 10 years. And since his arrival on the amateur performance scene in the early 1990′s, many of those who have seen his indescribable act at the Wetlands, Fez, the Sun Mountain Cafe, Limelight and dozens of other clubs have doubted his sanity.” Han døde i 2010, 85 år gammel, påkjørt av en drosje mens han visstnok var på vei for å opptre på Bowery Poetry Club.