Thomas Dybdahl: Nytt Album og Intervju

En av de mest etterlengtede albumene i år for vår del, er nok Thomas Dybdahl sitt What’s Left Is Forever. Det går lenger og lenger tid mellom hvert album som kommer fra Stavanger-mannen, men resultatet er alltid upåklagelig. Dette gjelder også med denne platen. Vi har slått av en prat med Thomas, og han har også satt opp en spilleliste med artister han hører på om dagen.

Hør What’s Left Is Forever i WiMP.

Hei Thomas. Ny plate på gang, og som alltid store forventninger. Kan du fortelle litt om plata? Inspirasjon? egne forventninger?

Jeg føler egentlig at jeg bare må holde kjeft om denne platen nå. Det er jo det samme hva jeg sier. Nå er det lytternes tur til å si hva de syns, og jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er ekstremt spent. Jeg tror det er en veldig likandes plate egentlig, god låtskriving og dritbra arrangementer, samtidig som det låter som dynamitt. Hehe.

Du har spilt inn skiva i LA, med Larry Klein. Hvordan var det å spille inn skiva i syndenes by, med en såpass velrenommert produsent?
Og det samme med studioet egentlig. Jeg leste at det ble bygget for å spille inn Tusk med Fleetwood Mac. Hva tenker du om det? Merket du noe av historien i veggene der?

Det var definitivt med litt skrekkblandet fryd at vi gikk inn i gangene der og så på alle platene som hang på veggen, og som vitnet om alle de fantastiske platene som hadde blitt spilt inn der. Men så begynner jobbingen, og alle disse tankene forsvinner egentlig ganske fort. Det spiller jo liksom ikke noen rolle hvem som har gjort hva der før. Man konsentrerer seg bare om å få gjort sin greie. Når det gjelder Larry, så var han dritbra. Fin fyr, og veldig åpen for å gjøre alt som kreves for å få en fin, solid, spennende og nysgjerrig plate.

Har låtskrivings- og innspillingsprosessen vært annerledes denne gangen enn tidligere, eller går du frem på samme måte hver gang?

Jeg liker å tro at jeg lærer litt fra gang til gang, men det føles ikke sånn. Hver gang er noe helt nytt, og kommer med egne utfordringer som egentlig bare kan overkommes på samme måte: Jobb, jobb, jobb. Jeg tror det eneste jeg tar med meg fra gang til gang er en større ro enn sist. En tro om at hvis de rette folka spiller på de rette låtene, med rette instrumentene, i dette rommet, så vil gode ting skje etter hvert, Utenom det, så vet jeg at det å skimme overflaten uten å dykke dypt ned i tingene, ikke vil gjøre meg noe godt. Man må bo så lenge i den kreative boblen at du er helt gjennomsyret av det du holder på med. Komfort-jobbing funker rett og slett ikke.

Det har gått tre år siden Waiting For that One Clear Moment kom ut, og den kom hele fire år etter at Science kom ut igjen. For en utenforstående som bare venter på den nye Thomas Dybdahl-skiva, kan dette være lang ventetid. Har du mange andre prosjekter i mellomtiden, eller bruker du så lang tid med hvert album?

Jeg har alltid masse annet jeg gjør, om det er film, produsering, skriving for andre, eller hva som helst som gjør hverdagen variert og spennende. Hvis jeg ikke føler jeg har noe å si som soloartist, så bør jeg helst holde kjeft og konse på andre ting. Også er jo livet litt annerledes nå enn da jeg startet opp. Familien tar mesteparten av tiden, og musikken tar lenger tid å komme inn i.

Du har en veldig særegen stil og vokal, og jeg hører både litt av Sly Stone og litt av Jason Molina i musikken din. Hvem er dine musikalske forbilder? Og tenker du på dette da du lager musikk. At du vil strekke deg mot noe eller noen, på en eller annen måte?

Jeg har veldig mange forskjellige musikalske forbilder, men av vokalister er det mest soul-sangere jeg kicker på. Soul kan jo være så mangt, men Sly, Curtis, Prince, D’Angelo, Serge og så videre, er helt klart store forbilder. Men, de er jo også store forbilder fordi de har sin særegne stil, og sånn sett gjør jo ofte den praktiske effekten av å bli inspirert at man vil gjøre noe helt eget og bygge sin egen sound så grundig man kan.

Du skal sikkert ut å spille konserter i høst, hva kan vi vente oss av deg og bandet ditt?

Jeg skal definitivt ut å spille med bandet mitt. Vi har spilt sammen i snart tretten år nå, og det er noe av det jeg er på jakt etter; lyden av noen som har spilt sammen lenge. Det kan liksom ikke øves inn, man kan ikke fake det. Vi kommer selvfølgelig til å spille en del nytt, men ikke hele plata. Jeg er ikke noe fan av det selv når jeg går på konserter, at band bare spiller nye ting. Det er viktig å erkjenne at publikum har et forhold til andre sanger som de også har utviklet over tid. , og det respekterer vi når vi setter opp setlister. Vi prøver selvfølgelig å høre på de gamle låtene med litt nye ører, da. Uansett, så gleder vi oss helt vilt!

Du, Thomas, det gjør vi også.

Her er en video-dokumentar fra innspillingen av albumet.

Helt til slutt ba vi Thomas sette opp en spilleliste med hva han hørte på akkurat nå, og dette var hva han satte opp. Han sa han ikke klarte å bare velge en låt per artist, så han valgte to. Thomas, ass.

Kategori:Album, Intervju, Spillelister, WiMP - Permalenke.
En kommentar
  1. RS

    Å, I SVARTE! Thomas’ siste er jo et jævla mesterverk, jo! Han kødder faen ikke, den gutten. Og Larry Klein bak spakene og Dean Parks på gitar og DET studioet og … hallo. Suverént! :D

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>