WiMP oppsummerer Pstereo 2013

Uten navn

Pstereo 13: Dag 1

Første Pstereodag startet med Ósk. Alle fremmøtte kunne storkose seg med popmelankolien til Oskar Yazan Mellemsether. Et navn å merke seg for den som liker musikk i indie/folk/americana sjangeren.

Neste band ut i følge vår festivalløype var trønderrapperne i G.O.D.S. Men ettersom Pstereofestivalen er akkurat passe stor til at man kan slentre rundt mellom scenene uten at man blir spesielt stressa, rakk vi også å få med oss et par låter med Ole Torjus. Et kjent navn for lokale danseløver som har tilbrakt mer enn én fuktig kveld på gulvet på Supa.

Så var det tid for første band ut på hovedscenen. I snart 15 år har Erik ”Børek” Bruset og Trond ”Tfuzz” Wiger gjort konserter, studiosessions og utgivelser under navnet Gode Ord Dør Sist. Det er med andre ord mye hardt arbeid som har gjort at de har blitt blant de viktigste hiphop-actene i landets undergrunn. Dagens konserten ble en finfin opplevelse for både Svartlamoen-rockere og lokale hiphop-huer. Høydaren var definitivt ”La Saga Jobb”.

Uten navn
(Emilie Nicolas)

Første frøken ut var Emilie Nicolas, og dere kan allerede nå merke dere dette navnet. Alle som var på denne konserten kan skryte av at de så henne ”først”, for dette kan nemlig fort bli forbruksvare i årene som kommer. Du har kanskje hørt singelen ”Pstereo” på radio i sommer? På oppdrag fra Pstereofestivalen har Emilie Nicolas nemlig gjort en utrolig fin re-make av DumDum-låta som Pstereofestivalen i sin tid hentet navnet sitt fra. Denne re-maken ble blant annet omtalt av P3s musikksjef som ”kanskje årets beste norske låt”. Vi er foreløpig ikke uenig i den uttalelsen.

Så snart Emilie Nicolas var ferdig, stakk vi opp til Tempo-scenen. Her har festivalen satt av plass til regionens mest lovende band. Først ut på denne scenen var Anne Sandøy. Etter flere år i Mary Me Young har hun nå gått solo, og med i bandet har hun lurt med musikere fra trøndergazerne i The Lionheart Brothers og bølge(blikk)popbandet The Loch Ness Mouse. Utvilsomt en hyggelig start på Tempo-Scenen.

Hip hop stjerneskuddet Phil T Rich lagde godt liv på Bastionen og hadde dresset opp bandet i hvite skjorter og svarte slips for anledningen. Bra saker og ikke minst knakende god stil. Men festival er prioriteringer, og vi måtte droppe halve settet til Phil T for å få med oss slutten av Savages. For de med sansen for rock ble dette fredagens høydepunkt, og det forstår vi godt. For oss ble Savages et såpass hyggelig og nytt bekjentskap at plata ble offlina på vei hjem.

Med gullmedalje i god karma satte Karpe Diem prikken over godstemninga på Marinen denne fredagskvelden. DJ-en Ensomhetermarius hadde ikke helt styr på hvilken festival han befant seg på, så Karpe-gutta måtte fortelle han det. Og det føltes faktisk som samtlige fremmøtte sang med da Magdi og Chirag ropte ”Du er på Pstereo, du er på Pstereo”. ”Vi må fortelle Marius hvor han er. Du er på Pstereo. Du er på Pstereo”. Et finfint publikumsfrieri.

Fra norsk hiphop på sitt mest omgjengelige, ble tiden etterhvert skrudd tilbake til starten av søttitallet, og til den gangen Tony Iommi begynte å stemme gitaren i ciss. Joakim Nilsson og resten av gutta i Graveyard tungriffa seg gjennom settet til stor stas for rockemenigheten foran Kanonscenen. Trondheim er og blir en rockeby.

Uten navn
(The XX)

Etter hvert som mørket senket seg over Marinen var det på tide å glede seg til The XX. I forkant hadde det nemlig gått gjetord om storslagent lysshow. Og The XX leverte varene. Større produksjon har det knapt vært i Trondheim, og publikum fikk dermed servert en unik blanding av solid lysshow og nydelig atmosfærisk popmusikk av beste sort.

Uten navn
(Shining)

Som avslutning på kvelden tok vi turen til Blæst og KlubbPstereo. Her spilte Shining for stinn brakke. Ingenting er som å se et hardtslående band av dette kaliberet sparke fra seg på Trondheims beste rockescene. Etter en lang dag på Marinen var det deilig med litt trøkk i fleisen og svette i sleiken. Kveldens høydepunkt på en dag som i seg selv var en stor høydare.

Pstereo 13: Dag 2

Etter en deilig, men milelang fredag ble vi enige med oss selv om å være litt mer selektive denne lørdagen. Som seg hør og bør startet vi dagen med teologi.

«Wake up and close your eyes» messet David Eugene Edwards aka Woven Hand til et lydhørt publikum. Sjeldent kan man finne en mer passende location for en konsert med kristenmystiske Edwards. Det var ganske enkelt umulig å ikke gløtte opp på Norges nasjonalhelligdom Nidarosdomen mens Woven Hand leverte grøssefin buldre-americana (mannen er vanskelig å sette i musikalsk bås). Vi er ganske sikre på at selveste Olav den Hellige ble vekket til live de førti minuttene Woven Hand stod på scenen.

Det hadde duskregnet litt fredagen, men denne lørdagen bød utelukkende på finvær. Det var dermed en fornøyelse å overvære konserten til Monster Magnet sittende på gresset litt oppe i skråninga. I forkant av konserten gikk ryktene om avlysning grunnet sykdom, men det var ingenting som tydet på dårlig form, feber eller sjuttu på Dave Wyndorf and company.

Uten navn
(Dizzee Rascal)

Vi fortsatte å nyte finværet på Marinen og slentret innom punkbandet Oslo Ess og klubbwünderkiden Cashmere Cat. Begge leverte varene. Vi satte oss også ned på vår base oppe i skråninga og så noen låter med Dizzee Rascal. Sistnevnte måtte flys inn med privatfly for å rekke konserten, og et feststemt publikum fikk et flott show fra en fyr som virkelig vet å kontrollere en mikrofon.

Uten navn
(Goat)

Etter et lengre besøk i vinbaren ble det tid for mer religiøsiteter. Nå på den andre siden av teologiskalaen. Hvis Olav den Hellige ble vekket til live under Woven Hand, kan du med sikkerhet skrive under på at han dævva igjen så snart Goat gikk på scenen. Med nærmest erotisk tilnærmelse til musikalsk fremførelse kastet det svenske bandkollektivet en herlig forbannelse over Nidaros. Alt i alt en suggererende opplevelse og finfin oppvarming til festivalens klimaks; Motorpsycho performs Blissard.

Uten navn 2
(Motorpsycho)

Motorpsycho var vel den konserten vi hadde sett mest frem til under årest Pstereo festival, og vi ble absolutt ikke skuffet. La oss også være frimodige nok til å poengtere noe som en del forståsegpåere ikke helt har forstått: Det er for så vidt riktig at det er sjeldent at alle låter på et album gjør seg på konsert. I hvert fall ikke når man har flere titalls plater i bagasjen. Men det er sammensetningen som gjør et album, og det er sammensetningen som potensielt skaper magi. Dette er noe som ofte blir glemt i dagens hitjag. Det at Blissard inneholder låter som for noen fremstår som mindre interessant enn andre låter på samme album, blir totalt uviktig så lenge man fokuserer på helheten i fremførelsen, samtidig som man lar nostalgien løpe løpsk idet man mimrer tilbake til alle de deilige øyeblikkene som er knyttet til oppdagelsen av albumet. Utvilsomt et av de siste års konserthøydepunkt!

Kategori:Konsert - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>