Backstage på Kongsberg Jazzfestival: Amund Maarud

- Jeg ser egentlig ingen grunn til at Josh Homme ikke kunne ha spilt gitar i bandet til Muddy Waters, med Keith Moon på trommer.


Amund Maarud har med årene blitt et velkjent navn for de fleste som kan nyte en lang gitarsolo eller er glad i rock, roots og blues generelt. I 2012 ble festivaler som Øyafestivalen, Notodden Bluesfestival og Canal Street besøkt, før året ble rundet av med en minneverdig framførelse av Prøysens Romjulsdrøm foran hundretusener av seere under NRKs Jul På Slottet. I år står blant annet Vinjerock, Working Class Hero, Moldejazz og nettopp Kongsberg Jazzfestival for tur. Siden MaarudKaras spe begynnelse på tampen av 80-tallet, med syv år gamle Amund på gitar og fem år gamle Henrik på trommer, har det skjedd mye med brødrene fra Skogbygda. Onsdag 3. juli tok vi en prat backstage på Kongsberg Jazzfestival, om veien fra traktor og bondegård til landets største festivalscener.

- Vi hadde jo hverken YouTube eller spesielt mye plater rundt oss, så det ble å prøve å lære seg litt Shadows og Santana fra noen kassetter vi fant. Vi debuterte på kjøpesenteret i bygda med pappa på bass året etter. Jeg har video av at jeg står på knærne og spiller «Guitar Boogie». Det var ikke noe stort ungdomsopprør å spore der, altså. Vi øvde til Henrik ikke orka mer og ble lei. Deretter kunne jeg forhandle meg fram til mer spelling ved å love og leke mer med traktoren og han i sandkasse etterpå. Den dag i dag er gitar og trommer fortsatt hovedåren i min musikalske fantasi og det jeg bygger det meste ut i fra.

Da Amund var ti år gammel hørte han en blueslåt framført for første gang. The Shadows og Neil Sedaka ble fort bytta ut med John Lee Hooker, BB King og Eric Clapton og Amund «gjorde nesten ikke noe annet enn å spelle». Da kompis og nabogutt Simen Aanerud fikk et keyboard til jul, og kunne la trekkspillet hvile litt, ble MaarudKara-besetningen utvidet.

Amund Maarud Band og The Grand

- Etter elleve år og mye spelling med MaarudKara, en albumutgivelse på Tylden og en andreplass i NRKs «Talentiaden» var det på tide med noe nytt. Simen skulle i militæret og veien lå åpen for et soloprosjekt under mitt eget navn. Henrik og jeg satte i gang med en lang rekke medlemmer og endte til slutt opp som husband på bluesklubben Muddy Waters i Oslo, med Bill Troiani på bass.

Med et gjennomsnitt på fem «jobbkvelder» i uka stjal husbandjobben mye tid og ble etterhvert prioritert bort til fordel for Amunds soloprosjekt. Det første albumet, «Ripped, Stripped And Southern Fried» var ferdig og ble sluppet i 2003. Med produsent Seastick Steve og Spellemannsnominasjon i klassen blues/country kom etterhvert oppmerksomheten fra både publikum og presse. Med plata «Commotion» året etter skulle det etterhvert vokse fram både et nytt sound, og et nytt band.

- Per Tobro og Eirik Tovsrud Knutsen ble med i bandet og musikken begynte å dreie mer fra amerikansk 50- og 60-talls svart blues til britisk blues og bluesbasert rock i perioden 1966-1970. Vi hørte mer og mer på band som Led Zeppelin, Cream, Hendrix og The Who og sammen begynte vi å finne ut hvordan man skal spelle i rockeband. Som bluesband låt vi omtrent like tungt som et fiskesprett og fant ut at noe måtte gjøres. Vi øvde mye mer, kjøpte fuzz-pedaler og slengbukser og intensiverte låtskrivinga. Det var allerede en del kjeft på bluesklubber som Amund Maarud band – «Detta e’kke blues!» Etterhvert kom derfor overgangen fra Amund Maarud til Amund Maarud & The Grand, og til slutt bare The Grand.

Rent musikalsk omtaler Amund tiden med The Grand som noe av det han er aller mest stolt av fra sin karriere. Kritikkene var strålende og VG trillet både en femmer og brukte store ord: «Prosjektet er riktignok basert i rockens bluesrøtter, men uttrykket er et buldrende destillat av skittenrock i ånden til forbilder som Cream og Led Zeppelin til kontemporære helter som White Stripes og Wolfmother».

- Du kan si vi gikk fra å spelle til swingdansen til å smelte både fjes og permanent til de som sto nærmest scenen. Vi hadde ingen penger, satt stort sett i en Caravelle med henger fra gig til gig og spelte hver konsert som om det skulle være den siste. En del feilbookinger var riktignok ikke til å unngå når man bytta beite. Jeg husker godt vi spelte på jazzklubb i Østersund i Sverige og arrangøren kom løpende opp på scenen, vettskremt, under første låt: «Så här får ni inte gjöra! Ni måste sluta!» Vi nektet å spelle det gamle repertoaret for å glatte over, da fikk de heller hate oss. Året etter skulle vi på scenen i et telt etter Bettan og Ila Auto. Den første låta virket mer som en brannøvelse enn en konsert og teltet ble raskt tømt. Etterhvert fant vi vårt publikum, en blanding av studenter og rockere, vil jeg tro. Det føltes som en triumf. Hovedgrunnen til at The Grand oppstod var jo nettopp at vi trengte nye utfordinger musikalsk. Ren sjangerdyrking kan oppleves som et fengsel når man vil prøve ut noe nytt.

Electric og Dirt

amund_maarud_dirtEtter at The Grand ble lagt på is bestemte Amund seg for å flytte hjem igjen til Skogbygda, noen hundre meter bortenfor bondegården han vokste opp. «Kjærlighetsprosjektet» Morudes, en duo med bror Henrik, oppstod for å få utløp for mer fuzz, bråk og spontanitet. Samtidig kunne man se konturene av solobandets gjenoppståelse da pianist Simen Aanerud også flytta hjem til bygda, etter åtte år som musiker og artist på New Zealand. Med Egil Stemkens på bass og Bendik Brænne på sax var besetningen komplett og arbeidet med nytt solomateriale kunne starte.

– Platene Electric og Dirt var en måte å tilnærme meg mine egne, musikalske referanser gjennom låtskriving. Jeg elsker å blande ting jeg er glad i og ser egentlig ingen grunn til hvorfor ikke Josh Homme kunne ha spilt gitar i bandet til Muddy Waters, med Keith Moon på trommer, for å gi et slags referanseeksempel. Låtene skrev jeg i studio samtidig som jeg spilte inn skisser av alle instrumentene selv. Dette ga jo også en del føringer på hvordan det ville låte i i en ferdig, innspilt versjon. Jeg er en ræva trommis, men har faktisk gitt Henrik noen idéer som en «bra trommis» kanskje ikke ville ha kommet på. Denne type «vaklete tilnærming» kan være musikalsk interessant. Electric er renere i bluesreferansene , mens Dirt tar opp tråden og dytter soundet videre inn i rocken, selvfølgelig med blues i bagasjen. Jeg mener bestemt at du ikke kan drive med rock uten å kunne din blues. Du skal vel egentlig ikke drive med blues uten å kunne din rock heller, men det er en annen diskusjon.

For tiden sitter Amund og Henrik med de siste forberedelsene før innspilling av nye låter og ny skive. Materialet er klart og albumet skal etter planen ut neste år. Det snakkes om at soundet vil utvikle seg ytterligere og bære preg av en ny, luftigere tilnærming. For selv om begge de foregående albumene har høstet lovord fra presse og fans i både inn- og utland, blitt nominert til hver sin spellemann (Electric vant i klassen blues, 2011) og befestet Amund Maaruds posisjon som en av landets beste gitarister, er ønsket om videreutvikling sterkt.

– Jeg var kanskje tidlig «flink,» men jeg har nok modna seint. Jeg hører det nå og det er helt greit for meg. Jeg koser meg noe sinnsykt med både å skape i studio og med å fremføre live. Dette er det jeg kan.

www.amundmaarud.no
www.snaxville.no

Hør Snaxvilles Favoritter i WiMP

Kategori: Intervju, Spillelister, WiMP   Stikkord: , , - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>