Nygammalt #14: The Colors Turned Red – Da svart-hvitt ble til knallrødt

The Colors Turned Red

Av Erik Valebrokk

Når The Colors Turned Reds klassiske, selvtitulerte debutplate fra 1988 endelig gjøres tilgjengelig igjen i anledning 25-årsjubileet for den opprinnelige utgivelsen, melder det seg noen minner. Ikke bare rundt albumet i seg selv – strålende som det er – men også fordi bandets og mine egne veier møttes noen år tidligere, i dager fylt av ungdommelig entusiasme, oppdagelsen av nye musikalske helter, og – i nostalgisk, rosenrødt skjær – latter, glede, moro og noen fine fester.

Da jeg første gang traff fire av de fem som noen år senere skulle bli til The Colors Turned Red, var da jeg var med en venn hjem til hans hjemby Haugesund. Her havnet jeg på fest med blant annet Johnny Hazard, Haakon Larsen, Bengt Olav Hansen og brødrene Pål og Morten Jackman. Disse fem kalte seg Im Nebel (Etter et dikt av Hermann Hesse – ”pretentious, moi?”) og var respekterte i den såkalte kassettbevegelsen. Tar jeg ikke helt feil hadde Im Nebel på dette tidspunktet nettopp gitt ut sin andre kassett, Mutasjon 7, en dyster liten sak som må kunne sies å være tungt påvirket av britisk postpunk av typen Joy Division/New Order og The Cure.

Vi skriver 1984, og samme år deltar Im Nebel på Langøyafestivalen utenfor Oslo, og ikke minst Sprø Musikk-festivalen i Arendal, sammen med band som YM-stammen, Famlende forsøk, Brød & Sirkus, White Lord Jesus og A Technicolor Dream. Utspringet er et levende og spennende undergrunnsmiljø hvor punkens gjør det sjæl-holdning lever i beste velgående. Det går i hjemmesnekrede kassetter og fanziner – og festivaler. Dette var band som i mange tilfeller var udiskutabelt skramlete, men Im Nebel hadde sakene marginalt mer på plass enn mange andre. Det låt rett og slett dødsfett, og de hadde en vokalist i Johnny Hazard som ga jernet. Det han måtte mangle i teknikk, tok han igjen i en iver du kunne tappet på flaske og solgt til høystbydende. Like fullt, musikken var dyster og melankolsk, med titler som”Monkanes sang”, ”Spurv i tranedans” og ”Blind ekstase”.

At disse tenåringsguttene – minus Pål, men med Ketil Torgersen som hans erstatter – senere skulle gi ut det som er en av 80-tallets fineste norske popplater kan synes oppsiktsvekkende, men er ikke så uforklarlig når det kommer til stykket. Det medlemmene i Im Nebel/The Colors Turned Red hadde i bøtter og spann var en stor interesse for all tenkelig musikk. De var og er fans av et bredt spekter artister som gjorde dem sjarmerende genreblinde, og sett i det perspektivet er det ikke så vanskelig å se hvordan et band kunne endre karakter fra å være et dystert og melankolsk depperockband til å bli et livsbejaende jubelbrus av et godt gammeldags, gitarbasert popband.

Albumet The Colors Turned Red åpner med ”The Big Balloon”,en Byrds-inspirert låt med lyden av en ringlende Rickenbacker-gitar, et fett orgel og Johnny Hazards lett frenetiske stemme som slynger ut frustrasjonen over å leve med at jenta han drømmer om ikke blir hans. Og selv om det var Haakon som skrev låtene, ville bandet neppe blitt det de var uten Johnnys betydelige påvirkningskraft. Han jobbet i platebutikk og hadde alltid med seg ny – og gammel – musikk hjem fra jobb.

colorsturnedred-albumcover

Johnny var den store pådriveren med en utrolig smittende entusiasme for all musikken han elsket. Uten at han skal få ansvaret for å ha introdusert meg for alle de følgende artistene – langt der ifra – husker jeg uansett årene jeg var mye i Haugesund for all musikken vi hørte på, i alle slangs genre: Julian Cope og R.E.M., Bruce Springsteen og Prince, Everything But The Girl og Nick Cave, Lone Justice og The Monochome Set, Billy Bragg og Felt, Psychic TV og Jonathan Richman, motpoler hele veien som bare bidro til å gjøre gleden over den gode musikken enda større.

Denne allsidigheten er hørbar så det holder i The Colors Turned Red. Selv om albumet i seg selv er en rendyrket popplate, er den også en hyllest til store deler av populærmusikkens historie. Her er Motown-pop i ”Too Proud To Tell”, psykedelisk pop i ”Time Machine Ride”, og sangen ”The Colors Turned Red” er en stor og luftig popballade der du kan høre alt fra The Beatles til The Smiths, gjerne også via Elton John og andre låtsmeder fra 70-tallet.

Alt dette – med unntak av låta ”The Colors Turned Red” – er kanalisert gjennom Haakon Larsens betydelige låtskrivertalent. Det var også Haakon som skrev låtene for Im Nebels to kassettutgivelser, Ut av tåkeheimen (1983) og Mutasjon 7 (1984). Som låtskriver etterstrebet han perfeksjon, og jeg husker hvordan den seriøse unge mannen krevde mye av dem rundt seg. Haakon hadde ambisjoner.

Så ble resultatene deretter. De to kassettene står seg godt fremdeles, selv om de sikkert kan kalles ”famlende”. Men det er gode låter, de er brukbart fremført, og du hører at det er en vilje om noe mer enn å være undergrunnshelter til stede. Im Nebels siste utgivelse var en single de også ga ut selv, der vi første gang hørte sangen ”The Colours Turned Red” (engelsk stavemåte, de endret den senere til amerikansk). Den var som ganske så annerledes enn kassettutgivelsene og bar bud om en ny musikalsk retning.

Da platen The Colors Turned Red kom ut våren 1988 var det til DE anmeldelsene. Torgrim Eggen mente i BEAT at ”de spiser a-ha til frokost”, og Kjetil Rolness beskrev platen som ”den beste norske på engelsk” i Nye Takter. Sigbjørn Nedland skrev dette i sin anmeldelse i Fædrelandsvennen:”En mer perfekt og vellykket pop-LP enn jeg kan huske å ha hørt fra nesten noe annet band.”

Det var det for lengst avviklede danske plateselskapet Mega Records som ga ut platen som dermed ble spilt inn i København. Mega ga også ut Little Eden (Henning Kvitnes’ band på den tiden), danske D.A.D. og mye lokalt dansk ræl, og lisensierte blant annet Mel & Kim og De La Soul. Det var et merkelig lite selskap. Albumet The Colors Turned Red solgte ikke mer enn 4500 eksemplarer, fantastiske anmeldelser til tross, og det matchet på ingen måte bandets ambisjoner.

Det ble med den ene LPen. Kort tid etter ble The Colors Turned Red oppløst, og medlemmene gikk hver til sitt. Kanskje kan vi si at livet kom i veien? De var knapt fylt 20 år, og plutselig var det som om all luft gikk ut av ballongen. Man kan jo lure på hva vi ble snytt for da det ikke kom flere plater?

Men siste ord var ikke sagt. Noen som gir ut en så god plate som The Colors Turned Red og så forsvinner, har åpenbart en del ugjort. I 2004 ble bandet gjenforent, men da som et rent hobbyprosjekt. I 2006 kom sågar en oppfølger til debutalbumet, All The Way Up. Var det en ”verdig” oppfølger? Jeg skal la den diskusjonen ligge. Det er ikke den platen som normalt ville fulgt debuten, så det blir feil å være altfor kategorisk i så måte. Men at All The Way Up inneholdt mange gode låter er det ingen tvil om. Haakon kunne fremdeles snekre sammen en habil popmelodi.

Historien stopper heller ikke her. I 2011 albumdebuterte bandet Duel In The Sun der tre femtedeler av The Colors Turned Red var sentrale, Johnny, Haakon og trommeslager Morten. Og nå er The Colors Turned Red atter en gang gjenforent for å gjøre et knippe konserter i anledning 25-årsjubileet for sin klassiske debutplate. Kan det føre med seg noe mer? Det gjenstår å se, men det er iallfall godt å ha dem litt tilbake.

Klikk her for å se alle utgivelsene i Nygammalt 14#:

bloggbannernygammalt

Hør høydepunkter fra hele Nygammalt-slipp #14, med blant annet The Colors Turned Red, Broadway News, Gluntan, Vårsøg, Shatoo & Tom Trussel:

 

Kategori: WiMP   Stikkord: , , , - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>