Forever Young: Unni Wilhelmsen – It’s My 80’s

Til å bistå oss i arbeidet med Forever Young – WiMP presenterer 80-tallet har vi for anledningen etablert en ekstern redaksjon. 80-tallsredaksjonen består av de erfarne skribentene Tor Milde og Erik Valebrokk og artistene Ivar Chr. Johansen (Ravi) og Unni Wilhelmsen. Dette er noe av det Unni Wilhelmsen husker fra sitt 80-tall.

Hør hennes utvalgte sanger mens du leser – åpne spilleliste i WiMP

Det er ikke lett med integritet når man er 12 år og vokser opp i en bygård midt i Oslo. Man vet jo ikke hva integritet er, og hvorfor det er viktig. Men det hjelper å ha en ti år eldre søster, da skiller plutselig musikksmaken seg ørschlite fra de fleste i klassen.

Når jeg var sju år og hadde feber en sjelden gang, fikk jeg unntaksvis lov til å ligge i min søsters seng på hennes rom mens hun gjorde lekser. Pink Floyd, David Bowie og Simon & Garfunkel på vinylspilleren. Det er fett å ha feber til Dark Side Of The Moon og være sju år! Og så hjelper det å være litt musikalsk. Da jeg var liten trodde jeg at alle hadde et like nært og personlig forhold til musikk som meg, men at det var en privatsak. Jeg trodde at alle var født med en unik lidenskap for musikk, men at folk hadde forskjellig smak. Det trodde jeg helt til ”Ti i skuddet” og lignende radio- og TV–påvirkning nærmest definerte mine jevnaldrenes musikksmak i unison retning. Samtidig ble rammene for hva vi skulle og kunne ha på oss fryktelig trange, og suget etter Isbastøvler og Mephistojoggesko (det hotteste fottøyet på den tida) tok helt over.

Jeg forble ikke upåvirket selv heller, særlig siden den musikken som ble heftigst representert i offentligheten (og dermed også på klassefester og tilstelninger) i praksis fungerte som soundtracks til livene våre. Forelskelser, skuffelser, naturopplevelser på klasseturer, dansemusikken til discogruppa på fritidsklubben, superwooferne i friminuttene på skolen. Det virket som om hele verden var enig i hva som var bra, bortsett fra de som var eldre (min søster og hennes venner) og de som var ‘helt ute’ – min far – som kun hørte på Elvis, Pat Boone, Roger Whittaker, Abba og Baccara (!). Jeg lærte å spille xylofon til Baccara faktisk, og var fan av Roger Whittaker fra jeg var fire og et halvt.

Sånn begynte det så smått å demre i mitt musikkliv, og om jeg manglet såkalt integritet i mange år, så greide jeg faktisk å unngå å fascineres av både Elvis, Abba og senere a-ha. Jeg brukte heller ikke mine konfirmasjonspenger til å kjøpe Isbastøvler. Jeg hadde fått Geir Børresen & Smurfene og Anita Hegerland i barnebursdagspresanger fram til da, og det tok ikke akkurat av i stua. Min første selvkjøpte vinyl var Born In The USA med Bruce Springsteen. Jeg stroppa den fast på bagga til en lånt Apachesykkel. Men nå juger jeg, for den aller første vinylen jeg kjøpte selv var soundtrackskiva til TV-serien Mot Alle Vindar, med John English. Jeg har aldri stått helt for det kjøpet, selv om jeg lærte meg alle melodiene og soloene på blokkfløyte. Jeg spilte for åpent vindu, godt nok til at min nabo som var i filharmonien tilbød meg tverrfløyte og gratisundervisning med fløytelærer. Jeg takket brydd nei.

Jeg har ingen kommentarer til 80-tallslista mi utover at disse låtene selvfølgelig minner meg om en hel del essensielle oppvekstgreier. Men jeg har tilføyd en viktig låt som jeg hadde glemt, og som får hedersplassen som den ellevte låta på lista: ”Beat It” med Michael Jackson.

Jeg glemmer aldri det øyeblikket da jeg sto med sola i trynet, lent mot den oransje mursteinsfasaden til Grünerløkka barneskole og min klassevenninne Merethe hadde fått klassens første walkman. Stor, burgunderrød plastikkdings med skummgummi på hodetelefonene. Hun satte headsettet på ørene mine og sa «hør!». Det var mitt første møte med introen på ”Beat It” og mitt første møte med skikkelig bass rett på øra, og jeg holdt på å svime av! Å stå utendørs i sola med feit (jeg syntes det låt jævlig fett!) lyd rett inn i nervesenteret som bare jeg kunne høre var ubeskrivelig. Jeg så alle de andre løpe rundt og sparke ball og hyle og skrike, og jeg hørte ikke en smule av hva de holdt på med. Kun meg og verdens feteste låt i all hemmelighet, og verden ble innmari nyansert akkurat da.

Og så skjønte jeg at fra nå av kunne jeg høre på det jeg selv ville uten at noen skulle bry seg og definere hva som var innafor og utafor. Jeg sverger på at jeg i det øyeblikket drømte om noe som i dag heter iPod og WiMP og streaming og spillelister. Jeg tror jeg følte at jeg hadde en potensiell integritet akkurat da, og at musikken var det største i verden.

Det tror og føler jeg fortsatt.

Unni Wilhelmsen, november 2012

Kategori: Spillelister   Stikkord: , - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>