Forever Young: It’s My 80′s – Erik Valebrokk


Av Erik Valebrokk, WiMPs 80-tallsredaksjon
November 2012 

Jeg er ikke syk, jeg bare lider av et akutt 80-tallssyndrom. Det innebærer blant annet at jeg ikke kjenner begrensningens kunst når det kommer til mitt store musikktiår.

Da jeg, sammen med min eminente musikkjournalistkollega Tor Milde og de dyktige artistene Unni Wilhelmsen og Ravi, ble forespurt å være med i WiMPs eksterne 80-tallsredaksjon, var det ikke akkurat snakk om å ta betenkningstid. Her skulle vi, helt uten føringer, få lov til å presentere 80-tallet slik vi oppfatter og husker det gjennom egne spillelister, kåringer og masse tull og tøys. Herlig!

1. januar 1980 var jeg 13 år gammel. Noen dager før hadde jeg kjøpt The Clash’ dobbelt-LP London Calling som skulle forandre mitt syn på musikk for alltid. Selv om den ble utgitt 14. desember 1979, preget den 1980 – og årene som er gått siden – i slik grad at jeg regner den som en del av 80-tallet. Pink Floyds The Wall ble også utgitt i desember 1979, men er av samme årsak representert her. Du vil finne noen flere slike innslag, som Nina Hagen og Sugarhill Gang. Utgitt i 1979, men preget 1980 – for meg og mange andre.

Nok om det.

Som 13-åring er du lett å forme, og for meg var ingen innflytelse sterkere enn musikken. Noen få dager inn i det nye tiåret kjøpte jeg mitt første nummer av musikkavisen Puls, med Bruce Springsteen på coveret, hvilket ga ytterligere næring til den gryende musikkinteressen. Jeg hadde i noen år allerede vært musikkentusiast og sågar fått på trykk et par ”anmeldelser” i Det Nye (der Yan Friis regjerte) under banneret ”Lesernes utvalgte”. Det var jo ganske stort i seg selv, og sikkert kimen til at jeg fra midten av 80-tallet kunne kalle meg musikkjournalist selv.

Bare 1980 alene var et fantastisk år for god musikk. Etter at punken hadde rotet opp i gamle forestillinger om hva musikk kunne og ikke kunne være noen år tidligere, var veien nå ryddet for post-punken, en æra om du vil, eller et svært romslig samlebegrep, som ga plass til band som Joy Division, Echo & The Bunnymen, U2, The Teardrop Explodes, The Cure, Siouxsie & The Banshees, Magazine, Sector 27, Ultravox, Gary Numan, The Specials, Madness, Orange Juice, Josef K, The Monochrome Set, Dexy’s Midnight Runners, Public Image Ltd., Simple Minds og talløse andre som ga ut til dels fantastisk musikk – og det bare i 1980.

Som man skjønner av artistene jeg her har nevnt sprikte post-punken i utallige retninger, og den som mest av alle symboliserer 80-tallet – på godt og vondt – var synthpopen, avledet av den kortlivede trenden som ble kalt New Romantics. Artister med høyt hår og outrerte kostymer som sang om fremmedgjøring i et kaldt post-industrielt sci-fi-samfunn akkompagnert av kjølige synthesizerlyder og tørre elektroniske rytmer, ble en stakket stund dagens orden. Dette bildet av 80-tallet har brent seg fast hos de fleste som opplevde det – og kanskje særlig blant dem som ikke synes det 80-tallet var noe særlig.

Men det sier jeg eder, uten artister som ABC, Duran Duran, Human League, Heaven 17, Simple Minds, Ultravox, Culture Club, Spandau Ballet, Nik Kershaw, Visage, Depeche Mode, Yazoo, Soft Cell og mange andre, hadde verden vært et dårligere, for ikke å si kjedeligere sted. Selv Kajagoogoo og A Flock Of Seagulls ville jeg ikke vært foruten.

Det er denne og annen musikk jeg vil feire med mine tre lister à 100 låter. Jeg hadde rett og slett ikke den minste mulighet til å begrense meg da jeg satte i gang med dette prosjektet, og jeg skulle gjerne hatt med enda mer. Men om noen skal orke å høre på iallfall noe av dette er det vel lurt å vise et ørlite måtehold, hvor døllt det enn er.

La meg få understreke at dette er mitt 80-tall, og ingen andres. Savner du derfor en spesiell artist, er det på min kappe. Eksempelvis er ikke Jokke & Valentinerne med blant mine 80-tallsfavoritter. Jeg var mer deLillos-typen, mer glad i vin enn i øl, for å si det på den måten. Listene er heller ikke ment å være definitive i den forstand at alt som er 80-tall skal være med. Mye av det som definerer tiåret er med, men mye er utelatt også. Grungens spede begynnelse på slutten av 80-tallet er ikke tatt hensyn til, og det er svært lite hip-hop å finne. Amerikansk hardcore er det også tynt med. Hverken Dead Kennedys eller Pixies er med, til tross for at jeg digger begge bandene.

Jeg er bombesikker på at de første fem årene er overrepresentert i forhold til de fem siste, selv om jeg ikke har gått påstanden etter i sømmene. De fem første tenårene er gjerne de som definerer deg, og musikken på mine tre lister er soundtracket til min ungdomstid. Noen ytterst få artister er representert med mer enn en låt.

Som tidligere musikkjournalist (på 80-tallet jobbet jeg i popbladene Pop og Logo, musikkavisen Beat og den kortlivede dagsavisen Osloavisen) har jeg selvsagt et betydelig formidlingsbehov. Mine håp for disse listene er derfor å gi nye lyttere noen saftige aha-opplevelser, og gi så mange som mulig av dem som vokste opp på 80-tallet sammen med meg noen gode gjenhør.

Lister som disse er selvsagt først og fremst en gigantisk egotripp, men det er utrolig hyggelig å kunne bringe frem igjen i lyset låter mange har glemt. Det er lite her som er direkte smalt eller ”hemmelig”, men noen overraskelser tror jeg de fleste vil få, forhåpentligvis av den kjærkomne sorten.

Henger du med fortsatt, skal du ha hjertelig takk for følget. Nå er det imidlertid musikken som gjelder. Tune in and enjoy the show!

Hør Erik Valebrokks fantastiske gjennomgang av 80-tallet, 300 låter fordelt på tre lister:

It’s my 80’s Part 1 i WiMP

It’s my 80’s Part 2 i WiMP

It’s my 80’s Part 3 i WiMP

Erik Valebrokk er en av nestorene i norsk musikkjournalistikk, med bakgrunn fra både musikkmagasiner (BEAT, Pop) og dagspresse (Dagens Næringsliv, Dagbladet, Dagsavisen). I dag skriver Valebrokk mest om musikk på sin dedikerte musikkblogg: På erikvalebrokk.blogspot.com finner du daglig oppdaterte musikktips.

Kategori: Spillelister, WiMP   Stikkord: , - Permalenke.
En kommentar
  1. Wolfgang

    Hei Erik.

    Mine vicenarian-år var på 80 tallet. Herrlig og samtidig skummelt for meg å høre gamle låter fra 80 tallet.
    Jeg selv var alltid opptatt med å høre ny musikk. Opprinnelig fra sveits havnet jeg i Berlin 91 og kom til norge 2005. De siste årene jobbet som jeg lydtekniker med Nina Hagen og Alphaville (begge tydelig 70 og 80 talls preget).

    Jeg liker norsk levemåte og syns det er veldig spennende å lese og høre hva som foregikk i Norge på 80tallet

    Takk for innlegget.

    Jeg skal også se på bloggen din.

    Hilsen fra Klæbu
    Wolfgang

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>