Turnédagbok: Sondre Lerche i USA – fjerde reisebrev

Sondre Lerche er på USA-turné og deler sine opplevelser sammen med oss. Gjennom hans reisebrev kan du henge med Sondre & co på en skikkelig rundreise gjennom statene. Vi har kommet til fjerde og siste avsnitt i denne serien, som tar oss med fra Texas og hjem til Brooklyn:

Siste uke av turneen ble også den mest eksperimentelle. Liker når jeg blir tvunget til å få noe til å funke med en del begrensninger. Min bassist Zachary gjorde sin siste konsert i Dallas og jeg måtte finne både ny bassist og oppvarmingsartist til de siste fire konsertene. I Waco, Texas spilte vi ute i en nydelig bakgård. Publikum var ungt og tilsynelatende lite uttrykksfulle. Prøver å ikke legge for mye publikumsresponsen slik man opplever det der og da på scenen. Det er klart det påvirker hvordan man opplever konserten men jeg kan ikke legge for mye i det for jeg trenger å kunne få det til å funke uansett forhold. Det er ikke publikum som skal tenne meg, det er heller omvendt. Noen ganger kan man føle at man får lite igjen der og da men etterpå oppdage at folk var veldig intenst i øyeblikket likevel. Så man skal passe seg for å legge for mye i det og psyke seg ut eller opp eller ned. Men i Waco begynte jeg å tvile litt. I mangel av fast bassist gjorde jeg en del av konserten bare med Dave på trommer, litt solo og siste halvdel med ny bassist fra åpningsbandet Wild Cub som er venner av oss. Dette var mye nytt på en gang og det gjorde vel sitt til at jeg ble noe usikker på hvordan i alle dager dette låt utad. Publikum så for meg ut som reserverte spørsmålstegn på en bibelskole. Og det er visst et religiøst universitet i byen også så kanskje det var en korrekt observasjon. Uansett ble snakk og vitser mellom låtene etter hvert meget absurd og musikken tilsvarende syrete (på et tidspunkt spurte jeg visstnok publikum «what’s your favorite Helen Hunt movie?». Relevant.). Etterpå ante jeg lite om hvordan dette hadde kommunisert men tilbakemeldingene var overraskende bra.

Neste kveld i Austin føltes ganske motsatt – og aldeles glimrende. Det var en slik kveld der du føler at hele rommet henger med på alt som skjer og at alle føler det samme. Det er selvsagt ikke sant, men å føle det i øyeblikket er ganske sterkt. Vi gikk ikke på scenen før over midnatt og det høljet ned glohett regn ute så det ble ganske klamt. Tok en drink med min venn Jim Eno som slår trommer i Spoon før konserten og diskuterte hva vi skal gjøre med en del låter som vi påbegynte innspilling av i hans studio for noen år siden. Fins en del bra takter der. Kanskje vi gjør en single eller EP av det til neste år. Som den trommeguruen han er lagde han en egen setliste til min trommeslager Dave med håpløse og ukonstruktive forslag i margen (play better! Turn down the suck!). Jim er en av trommeheltene til Dave så han var ganske fornøyd.

Turneen skulle egentlig ende her og jeg skulle rett til Casablanca på ferie men slik skulle det ikke bli så vi booket to konserter på vei hjem til New York. Little Rock var en litt seig affære. Tror vi fikk det til å funke men jo mindre sagt jo bedre. Vanskelig å finne bra spillesteder i enkelte byer asså. Neste kveld i Nashville var glimrende. Det er hjembyen til supportbandet Wild Cub. Vi virkelig digger den byen. Publikumsrequestene her var meget spennende – sanger jeg hadde glemt og som det var stas å spille igjen. Respekt!

På den lange veien fra Nashville til New York fikk jeg kjærkomment gjenhør med en del merkelige men fine 90-talls plater fra giganter: Black Tie White Noise av David Bowie og All This Useless Beauty av Elvis Costello. Sjeldent regnet som høydepunkt i karrierene deres men blant mine absolutte favoritter av dem. Hørte også på Shintaro Sakamotos How To Live With A Phantom som har vært en gjenganger på hele turneen. Festlig om ikke veldig låtsterk plate. Rett rundt midnatt var vi hjemme etter 16 timers kjøring. Vel verdt det. Nå er det bare å holde dampen oppe til Norgesturneen som begynner 16 oktober i Førde. Har valgt ut 12 glimrende Urørtband som skal åpne hver sin konsert, så kom for all del tidlig.

Vi sees,
SL

5 låter på hjemreisen:
David Bowie – Jump They Say
Elvis Costello – Why Can’t A Man Stand Alone
Britney Spears – Why Should I Be Sad
Kelis – Millionaire
Shintaro Sakamoto – My Memories Fade

Kategori: Spillelister, WiMP   Stikkord: - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>