Neil Young: Nytt album. Legendeliste. Vinn bok.


OPPDATERT: Vinnere trukket. Bjørn Oddvang fra Nesna og Frode Nilsen er trukket ut som vinnere av bok, og vi deler deres fine Young-minner med dere:

Det beste minnet om Neil Young blir ikke lett. Crosby Stills Nash og Young i Vancouver våren 1974, med Booker T and the MGs på Kalvøya eller Norwegian Wood nettopp er alle uforglemmelige opplevelser som jeg aldri glemmer og alltid vil kjenne på som WOOW, YESS!
Men det må bli med Crazy Horse i Ekeberghallen , tja var det ikke i mars 1976?? – der han blåste hodet av oss alle med en konsert som man ikke kan tenke seg maken til. Rått, høyt brutalt og vakkert. Jeg husker vi kom oss fram til scenekanten og der sto Young’en grå, langhåret og blek som tatt ut av en horrorfilm. 17 låter spelte han. Vi som overvar konserten kom ut fra Ekeberghallen med en ny dimensjon i livene våre.
- Bjørn Oddvang

– 

Jeg har fått oppleve legenden Neil Young hele 10 ganger, siden min første liveopplevelse på Kalvøya i 93. Det har vært ti magiske konserter med Neil, og hans ulike bandbesetninger. Det er vanskelig å velge den beste konserten, da alle har vært unike i mine øyne, og spenner seg over ulike tidsperioder i livet mitt.

En konsert har likevel brent seg fast på netthinnen som mitt største Young minne. Lørdag 08.03.2008, spiller Neil for et fullstappet Hammersmith Apollo, i London. Neonskiltene lyser mot folkemengden når vi nærmer oss, Neil Young «sold out».

Forventningene er til å ta å føle på inne i lobbyen, fans fra hele verden er på plass for å oppleve sitt store idol, når han vrenger løs på sine gitarer, med sin særegne stemme og munnspillsoloer.

Etter en time med oppvarming fra Peggy Young, kona til Neil, er vi endelig klare for «sjefen sjøl». Det er store forventninger i luften, stinn brakke, og en fortettet stemning i salen. Neil entrer scenen til en øredøvende jubel, etterfulgt av en total stillhet når han setter seg ned med gitaren. Langt bak i salen roper en stemme, We love you Neil, hvorpå Young kontrer med «I love you too».

Først ut er en glitrende akustisk versjon av From Hank To Hendrix, etterfulgt av en av mine favoritter, Ambulance Blues, som jeg hører live for første gang. Neil synger og spiller med en innlevelse og nerve, som får det til å grøsse i publikum, det føles nesten som et «religiøst øyeblikk», stillheten, den hjerteskjærende gitaren, tekstlinjene, og klappsalvene når han kommer til strofen ”I am just pissing in the wind».

Neste låt ut er Sad Movies, Neil forteller om et møte med en «stupid Norwegian guy (Lars Lillo Stenberg), som lurte på hvorfor han ikke hadde ferdig krevet denne låten, hvorpå han sier han var dum nok til å høre på ham. Han gir oss Sad Movies på beste Young-vis, ferdigstilt, med alle versene, til en øredøvende begeistring i salen. Neil vandrer mot pianoet, og gir A Man Needs A Maid, som jeg aldri tidligere har hørt den, det går frysninger nedover ryggen, og jeg bare nyter stunden. No One Seems To Know runger ut i salen, etterfulgt av klassikeren Harvest, nå har han virkelig fanget et allerede beveget publikum. Journey Through The Past drar opp tempoet før han smelter alle med Mellow My Mind og After The Gold Rush. Love Art Blues er glitrende, Neil er i strålende form, og lanserer en ny låt Love Is A Rose, til ære for hans kjære hustru, salen humrer. Det akustiske settet avsluttes med Out On The Weekend, Old Man, den nydelige The Loner, og en røff utgave av Old Man. Jeg er målløs, hvilken kveld han har gitt meg her i London, og mer skal det bli.

Etter en kort pause, og påfyll av øl, er det klart for mer trøkk. Stemningen stiger mot elektriske høyder når Neil og The Electric Band gyver løs på gitarene i Spirit Road, Down By The River, og klassikeren Hey Hey, My My (Into the Black).Neil roer det hele ned med nydelige Too Far gone, Oh, Lonesome Me, før han fører meg mot bristepunktet med Winterlong, og endeløs jubel i salen. Neil er i støtet og drar i gang Powderfinger, og en makeløs versjon av No Hidden Path, klokket inn på 28 min, det er knapt en streng igjen på gitaren, når Neil vinker farvel og tusler av scenen. Det er trampeklapp i salen, alle har for lengst forlatt stolene, og ekstasen er et faktum. Neil tar farvel med fansen, og avslutter kvelden med Roll Another Number, «I love You Neil»

Jeg og min kone rusler fornøyd ut i London natten, vi trenger ikke si så mye, vi vet begge at dette var en kveld for resten av livet. Ingen av oss, nevner ekstrakonserten søndag kveld, vi har ikke billetter, men vi vet at det må vi skaffe. Neste kveld er vi på plass noen rader lengre fremme, kvelden avsluttes med The Sultan, fra hans første single, kun utgitt i 300 eks, en singel som jeg selv har i samlingen, hvilken avslutning.

Det bør være unødvendig å si at Neil Young er en av rockens virkelige legender. Nå er han aktuell med nytt album, sitt andre sammen med Crazy Horse i år: Psychedelic Pill rager blant hans aller beste de siste 20 årene.

Vi har i anledning det nye albumet rotet rundt i hans mildt sagt fantastiske og brokete karriere, og samlet 75 (intet mindre) av hans beste låter. Det betyr godt over seks timer med godyld.

Hør Legende: Neil Young i WiMP

Ikke nok med det, som gateselgerne sier, Young er også aktuell med sine memoarer i disse dager. Boken Waging Heavy Peace foreligger også på norsk, utgitt av Schibsted forlag.

Dette er hans egne memoarer fra en lang musikalsk karriere, der han tar oss med på en reise gjennom hele sitt liv – fra et snødekt vinterlandskap i Ontario, via rusmisbruk i Los Angeles på 1960- og 70-tallet, til en tilbaketrukket tilværelse i dag. Vi får bli med på en musikalsk reise fra hans gjennombrudd med Buffalo Springfield i 1966 og gjennom hele hans banebrytende karriere.

I samarbeid med forlaget deler vi ut tre bøker til tre heldige vinnere. For å delta i konkurransen vil vi gjerne at du deler ditt største Neil Young-minne med oss. Vi ber om muligheten for å bringe videre noen av deres historier her i bloggen.
Legg inn ditt svar her i blogge eller send til bjorn.hammershaug(@)wimpmusic.com

Som en smakebit har vi også fått tillatelse til å presentere et lite utdrag fra Memoarer, i Arild Rønsens oversettelse. Dette omhandler tiden med Crazy Horse.

Jeg begynte å tenke på hvor morsomt det var å spille i band. Ikke nødvendigvis være medlem i et band, men å spille med et band – der jeg kunne styre det musikalske, men likevel kommunisere med andre musikere. Jeg var lei av å gjøre pålegg. Det er en ensom jobb. Siden den gang, med få unntak, har jeg gjort svært få pålegg, og da mest for å fargelegge en og annen akkord her og der. Resten er gjort som band, alle
musikerne i samme rom, samtidig.
Det neste hinderet jeg måtte klatre over i studiosammenheng, ble å synge live. Jeg så for meg at jeg sang sånn som vokalistene gjorde på de gamle platene. En skikkelig opptreden, ingen kunstige greier – musikk. Etter hvert opparbeidet jeg en trygghet ved å synge live i studio, sammen med bandet. Jeg gjorde jo dette på scenen, så hvorfor skulle jeg ikke få det til i et innspillingsstudio?

Jeg husker jeg møtte Billy Talbot og Danny Whitten fra The Rockets på The Topanga Center, rett etter at Neil Young kom ut. Som jeg har nevnt, traff jeg The Rockets første gang på The Whisky i Hollywood.
Senere besøkte jeg dem noen ganger i leiligheten deres på Laurel Canyon Boulevard, mens jeg fortsatt spilte i Buffalo Springfield.
Vi besøkte også en venn av Billy i et hus i Topanga. Det lå tvers over elven, synlig fra mitt eget hus. Jeg hadde lurt på hvordan huset så ut innvendig, fordi det stakk seg så tydelig ut fra de andre. Et fantastisk hus, på en nydelig tomt, malt i lyst gult.
Etter det besøket spurte jeg om de kunne tenke seg å prøve ut noen nye låter med meg. Jeg ville imidlertid ikke ha med meg flere enn Danny, Billy og Ralphie fra The Rockets, fordi jeg var ute etter en enkel bandsound. Jeg inviterte dem hjem til meg, og vi plugget inn i dagligstuen. Vi fant tonen øyeblikkelig, og jammet akkurat som vi hadde gjort mange ganger på nachspiel i Laurel Canyon, på hasjfestene hjemme hos dem.
Dette var før musikken ble business for noen av oss – industri, salgsvare, eller en verdigjenstand. Musikken var viktigere enn «å gjøre det». Jeg fant det mer jordnært, og tipper det var derfor jeg slappet bedre av sammen med The Rockets på The Laurel Canyon House. Alt var så coolt. Vi satt i ring, spilte sammen, eller gjorde noen sologreier hver for oss. Musikken var vårt språk. Vi sendte gitaren rundt, omtrent som de opprinnelige amerikanerne sendte pipa rundt. Vi hadde samme interesse, snakket samme språk og levde i et fellesskap – vårt eget. Den samme følelsen hadde vi overfor publikum. Vi hadde noe felles, noe som bandt oss sammen.
I vennekretsen til The Rockets var det også en musiker og singer/songwriter som het Robin Lane. Hun var kjæreste med Danny. Jeg kjente ikke til hennes fortid med Danny and The Memories, men det var ikke vanskelig å forstå at dette var en gjeng som hadde vært nære venner i lang tid. Jeg slappet virkelig av når jeg jammet med Danny, Billy, Ralphie, Robin og vennene deres. Presset føltes mye mindre tyngende her enn i livet rundt Buffalo Springfield. Ingen store forventninger. Bare drømmer.
Noen uker før de som skulle danne Crazy Horse (navnet hadde vi foreløpig ikke funnet), kom sammen i dagligstuen min – Danny, Billy, Ralphie og jeg selv – hadde jeg fått influensa og måtte stort sett holde sengen. Susan ga meg suppe og andre godterier, men jeg følte meg elendig.
Jeg befant meg halvt i ørske og hadde en metallisk smak i munnen. Det kjentes rart. Når jeg var som sykest, følte jeg meg på mystisk vis høyt oppe.

Jeg hadde en gitar stående rett ved siden av sengen – antageligvis for nær, om du spør de fleste jentene jeg hadde besøk av. Jeg fant den fram og startet å spille. Jeg hadde lagt den fra meg i en stemming jeg var glad i: modal D, med begge E-strengene stemt ned i D. Det fordret en rund sound – omtrent som en sitar, men ikke helt likt. Jeg spilte en stund og kom opp med «Cinnamon Girl». Teksten var annerledes enn den endelige, men sangen ble i bunn og grunn skrevet her. Jeg holdt på til jeg følte meg ferdig.
Jeg stemte gitaren normalt igjen. Det gikk en sang på radio som jeg likte, «Sunny», eller noe i den duren. Jeg hadde hørt den i et apotek på Fairfax and Sunset mens jeg var ute etter medisiner for å kurere influensaen.
Sangen gikk på loop oppi hodet mitt, igjen og igjen, noe som ofte skjer når jeg er litt tåkete. Jeg begynte å spille den på gitar og endret akkordene en smule. Plutselig var den blitt til «Down by the River». Jeg var langt fra frisk, men likevel glad og lykkelig. Her satt jeg, med to splitter nye sanger! Helt forskjellige fra sangene på det forrige albumet!
Så begynte jeg å spille i a-moll, en av mine favoritt-tonearter. Nå hadde jeg ingenting å tape. Jeg var i gang. Alt fløt naturlig denne ettermiddagen, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg skrevet «Cowgirl in the Sand». Det er ikke vanlig å skrive tre sanger i et sånt tempo – og jeg er sikker på at min tilstand, litt i tåka, hadde betydning.
Billy, Ralphie, Danny og jeg befant oss altså i dagligstuen min i The Topanga House. Alt virket så enkelt, så lett som bare det. Vi spilte bare så fint sammen. Enkel, jordnær rock and roll. Det ble tatt et fint bilde av oss sammen den gangen. Vi var gruppert rundt en stor stol Briggs og jeg hadde funnet i en antikvitetsforretning i Echo Park. Den eneste feilen med det bildet er antrekket jeg hadde valgt for anledningen. Det var den dressen jeg hadde på meg da jeg giftet meg med Susan – og kanskje burde jeg latt den henge i garderobeskapet. Ok – jeg husker uansett hva jeg sa til bandet da vi spilte «Cinnamon Girl». Jeg beskrev de modale stemningene som hviler over den instrumentale
introen. Jeg sa noe sånt: «Det er som når egypterne rullet steiner til pyramidene på tømmerstokker. Det er stort, og det er i bevegelse. Ustanselig. Tenk egyptere!»
Ganske snart var vi i Heiders studio sammen med Briggs for å spille inn disse sangene. Jeg følte meg direkte frigjort. Så hoppende glad var jeg. Et eller annet sted på veien hadde jeg foreslått navnet Crazy Horse, etter den gamle indianerhøvdingen. De andre likte det. Neil Young with Crazy Horse. Ikke and. Det lå en forskjell der. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg foreslo det, men jeg likte at det hørtes annerledes ut. Jeg likte at jeg var med dem. Som om vi var et fellesskap, ikke hver for oss.
Tanken var at The Rockets skulle fortsette som et band. Vi spurte Bobby Notkoff om å spille fiolin på «Running Dry», og det låt fint. Jeg mener dette var første gang jeg sang live til elektronisk musikk. Den låter da også helt annerledes enn alle de andre elektroniske låtene på albumet. Jeg husker at vi alle sang live på «Round and Round» – Danny, Robin og jeg. Vi samlet oss i en sirkel, akkurat som når vi sang og spilte i Laurel Canyon. Vokalen her er bare fantastisk – Danny synger den lyseste stemmen, Robin ligger lavest. Hør hvordan Danny legger sin sjel i det akustiske spillet. Utrolig. Hele det albumet er så rent. Jeg elsker det. Og jeg elsker den gamle stemningen – da alt handlet utelukkende om musikk. Vi brydde oss ikke om noe annet. Jeg husker disse innspillingene som om de skulle ha funnet sted i dag morges. Ikke noe stress, ingenting å leve opp til – bare kjærligheten og musikken og livet og ungdommen. For en deilig tid. Det er Crazy Horse.

I Cleveland lå en liten klubb som het Le Cave. Her spilte Crazy Horse og jeg en av våre første jobber sammen. Klubben hadde ikke plass til mer enn et par hundre tilskuere, og vi bodde i et funky hotell noen kvartaler unna. Jeg kjørte Old Black gjennom en liten Deluxe-forsterker. I tillegg disponerte vi alle små Fender-forsterkere. Bandet var perfekt tilpasset salens størrelse.
Jeg husker jeg gjorde Dannys «Look at All the Things». Det er synd at Danny ikke fikk synge flere av sine egne sanger. Det må ha vært frustrerende for ham å være så flink og likevel så bortgjemt. Alt han bidro med, hadde denne spesielle skarpheten over seg. We were really great – og vi visste det. Vi spilte som om vi spilte for oss selv. Jeg kunne gå på scenen og gjøre fem eller seks akustiske låter. Så kom Horse – og vi satte stedet på hodet. Vi gjorde aldri «Cowgirl» og «Down by the River» i samme sett. Vi gjemte de lange jam-sangene til slutt og konsentrerte oss om de korte låtene i starten. Alle settene inneholdt minst én av Dannys låter.
Da vi var ferdige på Le Cave, reiste vi til The Bitter End i New York. En uke i The Village. I New York bodde vi på The Gorham Hotel. En funky plass med sjel på West 56th Street. Det er nedlagt nå, men jeg bodde der i årevis når jeg var i New York. En gang jeg gjorde et solosett i Carnegie Hall, hadde jeg limt setlisten til gitaren på papir som fortalte at jeg bodde på Gorham.
Turneen fortsatte, og da Crazy Horse nådde Providence, Rhode Island, spilte vi på en klubb nede i havneområdet. Jeg la merke til at stedet var fylt med automater – og jeg snakker om mange automater.
Det lå en mystisk atmosfære over lokalet. Eieren var vennlig, men virket nervøs. Dette var definitivt ikke en helt normal gig.
Vi satte opp utstyret og gikk for å få oss en matbit. BJ var roadie og ble igjen for å passe på utstyret. På slike jobber var det alltid helt nødvendig å ha noen til å se etter utstyret. Det var uerstattelig, og vi etterlot det aldri uten tilsyn. Vi dro tilbake for å spille, og endelig begynte det å komme folk. Her fantes knapt stoler, muligens noen langs veggene og rundt et par bord. Stedet må ha vært innredet med tanke på dans, så publikum sto oppreist med blikket mot scenen – som ikke var noen scene. Vi sto på en liten platting, kanskje 20 centimeter over gulvflaten.
Gudskjelov at denne jobben varer én kveld, tenkte jeg – og ikke en uke.
Natten kom, og havneområdet endret seg. Lyskasterne skinte på noen båter som lå til kai for vedlikehold, eller som ble lastet eller losset. Vi spilte ikke noe akustisk materiale. Vi bare begynte å spille, og publikum likte tydeligvis hva de hørte. I det andre settet var vi i gang med en forlenget versjon av «Cowgirl in the Sand», da det brøt ut slåsskamp på gulvet. Helvete var løs, og folk forlot salen! Dette var på alvor. En gjeng hadde rett og slett bestemt seg for å banke opp vårt publikum. Men vi fortsatte å spille. En leveregel når du gjør klubbkonserter, er KEEP PLAYING – uansett hvilke uventede situasjoner som måtte oppstå. Det er ikke lov å stanse. Det føltes selvfølgelig surrealistisk, å stå der og spille mens folk ble banket opp på alle kanter rundt oss. Vi er fortsatt ikke helt sikre på hva som skjedde denne kvelden i Providence, men sikkert er det at noen fikk seg en real omgang av folk som plutselig dukket opp fra ingensteds. Vi pakket sammen og forlot lokalet uten å få betalt. Det fantes ingen kasse for slikt.
Midt på 70-tallet gjorde Crazy Horse sin siste turné med Danny. Avslutningskonserten fant sted på The Santa Monica Civic. Alle våre venner var på plass, og konserten ble en kjempesuksess. We played great. Vi spilte også på The Fillmore East under denne turneen, konserter som resulterte i en serie live-CD-er, som dokumenterte showene. Jeg er svært fornøyd med at jeg sørget for å ta opp alle konsertene. Sannheten er at ingen av Crazy Horse-platene fra denne tiden var i nærheten av å vise hvor gode vi var på scenen.
Et av instrumentene mine, en sjelden og verdifull D’Angelico New York-gitar, var forsvunnet etter turneen. Vi fant den aldri. Jeg er ikkesikker, men har en mistanke om at en av roadiene våre hadde solgt den for å få penger til dop. Jeg bebreider dem ikke, for sannheten er at junkier gjør alt for å få seg et skudd – og vi hadde noen av dem på laget. Danny var heroinist, uten at jeg var klar over det. Jack Nitzsche spilte piano med oss på denne turneen, og både BJ og Bruce Berry jobbet som roadier.
Noen dager senere hadde vi et bandmøte i kontorene til The Lookout Management i The Clear Thoughts Building. Jeg holdt en lengre tale, der jeg gjorde det klart at bandet ikke kunne fortsette dersom ikke Danny sluttet med de dårlige vanene sine. Jeg skjønte med en gang at det kom ut helt galt, feil tilnærming. Danny ble såret. De andre var enige med meg i sak, men følte seg likevel ukomfortable. Jeg visste ingen verdens ting om hvordan man behandlet tunge misbrukere. Det jeg hadde å si, løste ingen verdens ting. Etter den seansen gikk det lang tid før bandet spilte sammen igjen. Jeg dro til San Francisco med CSNY, der vi spilte inn Déjà Vu.
Tilbake i Topanga stakk Dean Stockwell innom med teksten til et skuespill han hadde kalt After the Gold Rush. Han hadde skrevet det sammen med Herb Berman og ville ha meg til å sette musikk til det. Jeg leste manuset og lot det ligge en stund. Jeg skrev mange sanger på den tiden, og noen av dem kunne passe inn i denne historien. Tittelsporet, «After the Gold Rush», ble skrevet for å følge stykkets hovedperson idet hun bar Livets Tre gjennom Topanga Canyon – på vei mot havet.
En dag tok Dean med seg en representant for Universal Studios hjem til meg. Det virket som om prosjektet lot seg realisere, og jeg tenkte at det ville bli en virkelig fin film. Den lå litt på siden av den vanlige Hollywood-fortellingen. Jeg var skikkelig oppspilt, men det samme kan ikke sies om mottakelsen i Universal Studios. For etter dette skjedde ingenting. Jeg gikk i gang med innspillingene hjemme i mitt eget hus. Ralphie og Greg Reeves utgjorde rytmeseksjonen, mens Nils Lofgren for det meste spilte piano, i tillegg til at han spilte akustisk gitar og sang. Nils hadde kommet til LA etter at jeg møtte ham i Washington, der jeg gjorde en soloopptreden på The Cellar Door måneden i forveien. Nils var svært ung, men hadde masse energi å tilføre musikken. Han skulle til LA for å starte sin egen karriere, og Briggs skulle produsere ham.
Nils hadde gått fra flyplassen til Topanga, over to mil. Sannsynligvis var han blakk. Greg Reeves hadde akkurat fullført Déjà Vu med CSNY, og jeg koblet ham med Ralphie og Nils for å se hvordan det kunne gå. Vi hadde gjort ferdig store deler av opptakene da jeg gjennom Billy fikk høre at Danny hadde lagt vekk sprøytene. Han kom ut til oss, og vi gjorde «When You Dance I Can Really Love». Jeg, Billy, Jack og Danny. Crazy Horse var samlet igjen. Danny la ofte hovedvokalen mens vi andre lå i koret, det låt best sånn. Det var fantastisk å ha Danny tilbake! Han bidro så avgjort til å gjøre albumet bedre, og følelsen av igjen å spille med Danny var nærmest ubeskrivelig. Jack også! Jack spilte sinnssykt fint piano på den sangen. Vi fløy høyt! Men dette skulle bli slutten på det originale Crazy Horse med Danny og Jack.»
Gjengitt med velvillig tillatelse fra forlaget. 

Klarer du ikke vente på fortsettelsen, kan du kjøpe boken allerede nå – blant annet fra Platekompaniet.no.

Kategori: Album, Konkurranse, Musikknyheter, Spillelister   Stikkord: , , - Permalenke.
En kommentar
  1. Jørgen

    Mitt største Neil Young minne er første gang jeg så legenden live, på Kalvøya i 1996. Frem til da likte jeg Neil Young, etter denne konserten ble han en levende legende i mine øyne og har vært det siden, keep on rocking in the free world!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>