Kjekt å ha: Øystein Sunde i WiMP

WiMP kan fra og med i dag presentere Øystein Sundes komplette diskografi for første gang. De fem første platene fra perioden 1970-1976 har ikke engang vært tilgjengelig på CD tidligere. Digitalslippet skjer samtidig med åpningen av utstillingen «Øystein Sunde: Kjekt Å Ha» på Popsenteret i Oslo.

Vi vil i tiden fremover presentere katalogen til Sunde gjennom ulike lister, og allerede nå kan du hygge deg med disse tre:
Legende: Øystein Sunde
MiNiWiMP: Øystein Sunde 
Øystein Sunde: Originaler

Øystein Sunde sier selv om utgivelsene:

Kjære lytter!
I skrivende stund er det 45 år siden jeg knotet ned «Fire melk og dagbla’ for igår» under en nattevakt i Kongens Klær, Flyvåpenets dresskode. Jeg var 20, kjørte Vespa 125 med gitaren stroppet fast til bagasjestativet, og gikk på Dolphins Viseklubb tre ganger i uka, så sant vaktlistene tillot det. Året etter skrev jeg «Jaktprat», fordelt over to dobbelt-timer i kjemi på Schous Tekniske Institutt. «Super-SS-Rally-GT….» ble til under en trikketur fra Lambertseter via Ullevål Hageby-trikken til Adamstua stasjon. Jeg skulle spille i Realistforeningen på Blindern, og låta ble urfremført der og da. Tre år etterpå sto jeg med to LP-utgivelser bak meg, sølv og gullplater og en hærskare av fans, som nå er mellom 50 og 70. Det er denne generasjonen fans som har mast på meg de siste 25 årene om å få utgitt de første fem platene mine om igjen på cd. Tross et visst frafall i rekkene, er det ennå igjen noen sekstiåringer som står og skraper på epostkassa min og ber så pent. Men jeg har vært stadhaftig og svart nei. Til nå.

Grunnen til vegringen er rett og slett at det ligger noen låter der som jeg rødmer av, bare ved tanken på å skulle gi ut på nytt. Den som skriver humoristiske ting må regne med høy omløpshastighet, fordi gammal humor som regel ikke er morsom, og fordi referansene forandrer seg med tiden.

Den første LP’en jeg ga ut, «1001 fnatt», inneholdt det beste av det jeg hadde skrevet, frem til 1970. Så da den solgte som hakka møkk, kom kravet om en umiddelbar oppfølger. Tjo hei, som det gikk. Seks utgivelser (Fusel & Blaagress inkludert) på 7 år, og ingen motforestillinger, hverken på form eller innhold. Alt var bare moro. Jeg dro til Nashville, traff både Chet Atkins og Jerry Reed, og jeg kastet meg over mine amerikanske forbilder, fikk lære gitartriks og skrev nye tekster til mange av sangene deres innimellom det jeg fant på av egne ting. Så kvaliteten ble nokså ujevn, spesielt på tekstsiden.

Men pytt pytt, de er barn av sin tid, disse sangene. Og det var mye som skulle gjøres av opprør, den gangen. Si «faen» og andre relaterte kraftuttrykk på plate, f.eks. Jeg vet ikke hva mine foreldre tenkte, og jeg torde aldri å spørre. De tenkte vel sitt og holdt ut.
Men det er vel sånn det er. Ett sted må du begynne. Det var stas å spille inn disse platene den gangen, og noe av materialet holder vel ennå, i alle fall som gode minner fra den gang det var flunka nytt og ingen hadde hørt sånt før.
Så her er de altså, de fem første. Og jeg er blitt 65, og gir litt beng i om de er sånn eller slik.

God lytt, hehe!

Skarnes, juni 2012
Øystein Sunde

Dette er de fem utgivelsene som tidligere ikke har vært tilgjengelige:

1001 Fnatt (1970)
1001 Fnatt kom ut høsten 1970 og var Øystein Sundes aller første albumutgivelse. Her finner vi også de første klassiske låtene som ”Jaktprat”, ”Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint” og ”Fire melk og Dagbla’ for i går”. Låtene ble skrevet under militærtjeneste og på skolebenken, og ble ofte urframført på viseklubben Dolphins i Oslo. Både Lillebjørn Nilsen og Kari Svendsen bidrar på albumet, mens Espen Rud (trommer), Carl Morten Iversen (bass) og Wiggo Elisenberg (altsaksofon, klarinett og munnspill) utgjør den musikalske stammen – i tillegg til Sunde selv.

1001 Fnatt var kun tilgjengelig på LP og kassett på 70-tallet, og har i mange år vært et ettertraktet samleobjekt. Flere av sangene har levd videre, enten som livefavoritter eller på Sundes tidligere samlinger. 1001 Fnatt er likevel fullt av vokale og instrumentale krumspring som fortjener å bli lyttet til den dag i dag. Albumet satte også en standard for den folkekjære artisten Øystein Sunde, enten det er lek med ord eller lynkjapt strengespill. Tematikken i tekstene sier også noe om det som skulle komme senere i karrieren. Åpningslåta ”Seks døgn på veien” er en forsmak på en håndfull Sunde-låter som omtaler sjåføryrket, mens singlen ”Jaktprat” viser oss den munnrappe artisten som sannsynligvis har norgesrekord for antall ord i en treminutters poplåt. Lennon & McCartney-låta ”Here, There & Everywhere” er omgjort til en lett kjærlighetsvise under tittelen ”Her, der og stikkelsbær”. Denne siden av artisten finner man spor av på flere album utover 70-tallet, men så blir det også brått slutt. I dag er det ikke kjærlighetsviser vi først og fremst forbinder med Øystein Sunde. Selve lyden på albumet er imponerende. Dette er en levende innspilling som fremstår som en av 70-tallets aller flotteste utgivelser takket være produsent Mikkel Aas. Så ble da også 1001 Fnatt gjennombruddet for Øystein Sunde, en utgivelse som igjen satte fart på en over 40 år lang karriere som vi i dag kan nyte fruktene av.
Hør albumet i WiMP.

Det Året Det Var Så Bratt (1971) 
Øystein Sunde ble et kjent navn allerede i 1970 med singlen ”Jaktprat”, men med oppfølgeralbumet Det Året Det Var Så Bratt fra 1971 kom de virkelig store salgstallene. Et økt innspillingsbudsjett, og et større antall musikere (blant dem saksofonist Jan Garbarek) på krediteringslisten gjorde sitt til at dette var en mer variert og mangfoldig albumutgivelse.

Et modnere album enn forgjengeren 1001 Fnatt, men likevel fullstappet av lek og godt humør. Den smått kritiske stemmen til Sunde, som stadig får oss til å rødme av gjenkjennelse, finner vi her i stadig like aktuelle ”Regle Om Reklame”, mens albumets mest kjente låt er ”Hvis Dine Ører Henger Ned” – den dag i dag en del av barnesangskatten vår.
Hør albumet i WiMP.

Ikke Bare Tyll (1974)
Der både 1001 Fnatt og Det Året Det Var Så Bratt åpner med tekster om sjåføryrket, introduserer Øystein Sunde seg selv her med tekstlinjen ”Hei yrkesveileder, hva skal det bli med meg?” Etter flere år som musiker og student på Schous Tekniske Institutt, var det sikkert naturlig å stille seg spørsmålet – et spørsmål som ble kanskje enda mer relevant da albumet ble en salgsmessig nedtur. ”Sjømannen og vannsenga” ble ikke en hit før på 80-tallet – av åpenbare grunner. Sunde hadde vært i USA og prøvd vannseng for aller første gang, men ingen andre hadde en ringeste aning hva han sang om. Albumet har i årevis vært svært ettertraktet og et dyrt samleobjekt, og de få som har hatt tilgang på det vet at det finnes mange perler her, blant annet ”Fri som en vind”, ”Jente-lei”, ”Oppfinnervise” og en leken, instrumental versjon av Beatles-klassikeren ”Lady Madonna”.
Hør albumet i WiMP. 

Klå (1973)
I 1973 fikk Øystein Sunde muligheten til å reise til Nashville, der han traff heltene Jerry Reed og Chet Atkins. I etterkant av Ikke Bare Tyll var det rom for å eksperimentere, og flere stemmer hadde uttrykt ønske om et instrumentalt album fra gitaristen Sunde.

Med plaster foran kjeften ga han ut albumet Klå høsten 1973, et album som lenge ble ansett som hans mest sjeldne innspilling. Her er gitt rom til en lekenhet som nok i ettertid gir den en ekstra tyngde. Frode Thingnæs står kreditert for alle arrangementer, noe som i seg selv gir en mer variert instrumentering med blant annet blåsere. Størst variasjon sikrer likevel Sunde selv – ved å spille på steel-gitar så vel som dobro, banjo og diverse akustiske og elektriske gitarer.
Hør albumet i WiMP.

På Sangens Vinger (1976)
Ole Paus er takket for både platetittelen På Sangens Vinger og for coverlåta ”Creeque Alley” (av The Mamas & The Papas). Paus har også skrevet flere av tekstene på 1976-albumet som igjen fikk Øystein Sunde høyt opp på salgslistene.

”Vippetangen konditori” ble en hit i samtiden, i tillegg til at den senere fikk nytt liv med Gitarkameratene.

Her er også to av Øystein Sundes mest finurlige oversettelser, nærmere bestemt til låtene ”It Doesn’t Pay To Be Hip” (Det æ’kke lett å værra kuul) av Shel Silverstein og ”Lord, Mr. Ford” (Hei, Henry Ford) av Dick Feller.
Hør albumet i WiMP.

 

 

Også tilgjengelig i WiMP:
Hærtata Hørt (1979)
Barkebille Boogie (1981)
I husbukkens tegn (1984)
Overbuljongterningpakkmesterassistent (1986)
Kjekt å ha (1989)
Du må’kke komme her og komme her (1994)
Nå er begeret nådd (1999)
Sånn er’e bare (2005)
Meget i sløyd (2008)

Lørdag 1. september åpner Øystein Sunde, sin egen utstilling, ”Kjekt å ha”, på Popsenteret i Oslo. ”Kjekt å ha” er en retrospektiv utstilling som ser på Øystein Sundes imponerende karriere – delvis koblet til vrengt gitar, baljebass, fantasifulle ompaphoner og andre underlige instrumenter. I utstillingen forteller han selv tingenes historie gjennom personlige notater og morsomme filmklipp, som bringer oss til mange spennende hendelser i hans karriere.

Øystein Sunde i WiMP
Øystein Sunde på Platekompaniet
Øystein Sunde på Platekompaniets MP3-butikk

Kategori: Album, Musikknyheter, Spillelister, WiMP   Stikkord: , - Permalenke.
En kommentar
  1. Tilbaketråkk: Kjekt å ha: Øystein Sunde i WiMP | WiMPBLOGGEN | Dr3as.net

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>