Musikalsk Gull: London 2012


Sommer-OL i London vil ikke bare by på store sportslige prestasjoner, men også en rekke kulturelle innslag vil prege storbyen under lekene. Regien på åpningsseremonien er ved Danny Boyle, som gir verden et musikkhistorisk sveip over britisk populærmusikk fra 60-tallet og fremover. Noen av artistene og låtene fra seremonien finner du i denne lista: Hør Sommer-OL: Åpningsseremonien i WiMP. På albumet Isles Of Wonder finner du også musikk fra åpningen, med blant andre Underworld, Arctic Monkeys og Emeli Sandé.

I Hyde Park vil det være mulig å få med seg artister som Duran Duran, Snow Patrol og Stereophonics, mens på den storslåtte avslutningen skal New Order, Blur og The Specials spille på samme sted. Et knippe artister er også valgt ut til å lage offisielle låter til lekene, blant andre Muse med sin «Survival». Her finner du de offisielle låtene til de olympiske leker i London. (Lista blir oppdatert etter hvert som låtene slippes digitalt.)

Blant de OL-aktuelle artistene finner vi altså legendariske Duran Duran, og vi har invitert forfatter og Duran-fan Tore «LeBon» Renberg til å plukke ut noen av sine favoritter for oss. Lista finner du her, og den hører du på mens du leser Renbergs ord om sitt kjære band:

- Starten av 1980-åra: Nyromantikerne i Duran Duran komponerte intenst fengende låter, de var rikt og komplekst arrangerte, de kom med smygende vers, smashing refreng og befriende middle eights. Birminghambandet var ambisiøst, de hadde gått i skole hos Bowie og Roxy Music, og de nedla drøssevis av arbeidstimer. Og for noen resultater det ga. Duran Duran anno 1982-86 var et av verdens mestselgende band. Justin Bieber? Glem det. Hele verden lå flate for Taylor/Taylor/Taylor/Rhodes/LeBon, alle verdens jenter var sultne som ulver.

Men noen kritikerfavoritter ble de aldri. Desto større de ble, desto mer glede de spredte, desto sterkere ble de hatet. På et tidspunkt virket det som om hele kloden var ute etter Duran Duran. De var blitt selve symbolet på alt som var galt med popmusikken, les: Selvfornøyd, kommers, morralløs, motbydelig, overfladisk og ubetydelig.

Etter at de gikk i oppløsning i 1986, startet en lang og brokete periode for verdens mest utskjelte og misforståtte band. Nedturene har sant å si vært flere enn oppturene. En og annen strålende låt har kommet, som magiske «Ordinary World» fra 1993, men øyeblikkene har vært få. Simon LeBon og Nick Rhodes har vært stammen i de stormfulle årene, de har holdt i de frynsete tømmene, de andre medlemmene har kommet og gått. Det har vært vanskelig å være Duran Duran-fan. Men vi har liksom aldri gitt opp, har vi? Ikke en gang da vi så en chubby LeBon på Rockefeller for noen år siden da de turnerte det halvgode Astronaut-albumet. Hver dag har vi våknet, har vi ikke, og håpet på det store: At Bandet Vårt skulle reise seg igjen.

2011: I fjor kom et album så glimrende at ikke en gang hardcore Duran-fans som jeg selv hadde våget å håpe på det. All You Need Is Now er produsert av Mark Ronson og tar opp tråden der bandet slapp den ved starten av åttiårene, sånn et sted mellom klassikeren Rio og nesten-klassikeren Seven And The Ragged Tiger. Ronson minnet bandet på at de en gang var med på å sette en standard, at de hadde maktet noe nesten ingen band makter, skape et eget sound, et egendefinert univers, og han ville høre dem slik igjen, anno 2000-tallet. All You Need Is Now er en massiv seier, det er så å si uten dårlige låter, og tro det eller ei, det finnes tilløp til gode tekster. Albumet viser et band som anerkjenner røttene sine, og på tross av at Duran Duran for en gangs skyld ikke jakter på det neste nye, låter de som de gjorde da de var på sitt beste: Moderne. Overdådige. Oppstemte. Uimotståelige. Oppfinnsomme. Fantastisk bassing. Herlige analoge synther. Stoooooore trommer. Som LeBon så elegant har sagt det: Duran Duran er bandet du danser til når bombene faller.

Utvalget er hentet fra de tre første platene, Duran Duran, Rio, Seven And The Ragged Tiger, comebackalbumet The Wedding Album, og fjorårets All You Need Is Now, samt den enestående Bond-singelen «A View To A Kill» fra 1985. Og hvis noen savner sideprosjektet Arcadia, så skjønner jeg dem godt: Det er en flott plate. Og hvis noen savner «The Wild Boys», Duran Durans kanskje største hit, så må jeg innrømme at jeg aldri har likt den noe særlig.
(Tore Renberg, juli 2012)

Samme Renberg har også laget en feiende flott London-liste for oss, som egentlig markerte Charles Dickens’ 200-års jubileum, men som det passer seg fint å trekke frem igjen nå.

- Det er 200 år siden Charles Dickens ble født, og jeg har lenge tenkt at om han levde i dag ville han ha spilt i et svinbra Londonband. Om han ikke gjorde det, så ville han i hvert fall trålt Rough Trade og hatt en bra platesamling, og gått på konserter, og skrevet om Londonscenen i NME; om den medrivende skaen til Madness, om eksentrikeren Bowie, om den varme nostalgien til Ray Davies, om den uimotståelige og smarte diskoen til Pet Shop Boys, om den raspende stemmen til Joe Strummer, om vanvittige Lemmy, og de like vanvittige leppene til Mick Jagger. For London, tenker jeg, er fortsatt mylderets storby, som den var allerede da Dickens skreiv sine herlige romaner. Cheers, mate: Her er en spilleliste med 20 sterke Londonspor. Disse bandene og artistene kommer enten fra byen eller har flytta dit og tilbrakt så mye tid der at de må regnes som Londonfolk.

Hør 20 Sterke Fra Dickens’ By i WiMP

Kategori: Spillelister, WiMP   Stikkord: , , , , - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>