1991 – Fra Manchester Til Nirvana, 1

WiMP har i september 2011 hatt fokus på 1991 – et tilbakeblikk på et «uvanlig godt musikkår» 20 år etter. Men hvordan ble egentlig dette året opplevd i samtiden? Vi har rotet i arkivene og funnet fram musikkavisen Puls’ årsoppsummering (#1-92). Daværende redaksjonssekretær i Puls, Arvid Skancke-Knutsen, gjennomgikk året på sedvanlig grundig vis, og tok for seg bølger både på de britiske øyer, i USA og her hjemme. Vi vil i de nærmeste dagene gjengi utdrag fra denne lange artikkelen.

Takk til Popsenteret i Oslo for tilgjengeliggjøring av musikkaviser og alle scans.

Anbefalt lytting til lesingen:
1991: Alternative Favoritter i WiMP
1991 – Et Uvanlig Godt Musikkår (albumliste) 

1991: Fra Manchester Til Nirvana
Av Arvid Skancke-Knutsen 

Siden jeg fikk rede på at jeg skulle skrive en slags oppsummering av de trehundreogsekstifem dagene vi har vinket farvel til, har jeg passet på å spørre forskjellige personer om hva de syntes var det mest spennende i året som gikk.
Alle har svart det samme: Ingenting.

Jeg kjenner opplagt feil mennesker, for det har jo faktisk hendt en god del. Vi fikk omsider house-bølgen hit til landet, hvorpå norsk presse satte sin ære i å etterape de verste sidene til sine utenlandske kolleger. Vi opplevde en ny bølge fra England, der grupper som My Bloody Valentine, Curve og Blur langt på vei var i stand til å oppheve savnet av nye impulser fra den såkalte Manchester-scenen. Vi fikk en ganske fantastisk situasjon på salgsfronten, der en radikalt rå gitar-gruppe som Nirvana plutselig var i stand til å selge 20.000 eksemplarer av Nevermind bare i Norge, mens Out Of Time med R.E.M. var et av årets mestselgende album i hele Europa. I USA opplevde vi at en kvalitets-samling av undergrunnsartister til tider kunne trekke like mange mennesker som overhypede Guns n’ Roses: Lollapalooza-turnéen med Jane’s Addiction, Butthole Surfers, Ice-T, Nine Inch Nails, Siouxsie And The Banshees, Living Colour og Henry Rollins Band ble sett av mer enn en halv million amerikanere.

1991: Ta pulsen nå (du kan være død)
«Rocken er død. Bortsett fra et par slengere her og der, så eksisterer ikke rock i sin egentlige betydning lenger. Rock er jo betegnelsen på utbrudd fra en ellers normalisert musikkindustri, men hvilke band indikerer den holdningen i dag? Hvor er spenningen og følelsen av opprør? Jeg leter, men finner så å si ingenting.»

Sa Ivar Mykland i Munch til Puls i november, da Munch selv var i ferd med å vinke adjø etter fem år som Norges mest radikalt revolusjonære musikk-gruppe.

Og han har antageligvis rett, dersom vi tillegger svarene ovenfor noen verdi. Følgelig vil dette bli en artikkel om nettopp disse slengerne, som ved sin fortsatte kreativitet kanskje bare tilslører hovedproblemet. 1991 var kanskje nettopp digresjonens år, der Bryan Adams plutselig kunne ligge seksten uker på førsteplass i England, mens den britiske musikkpressen prøvde å skape et nytt Manchester-hysteri ved å konstruere nye betegnelser som The Post-Rave Scene, The Death Of Baggy og The Scene That Celebrates Itself.

Slik fikk vi her hjemme heller ikke noen virkelig ettervekst innen musikken. Raga Rockers ble oppløst, DumDum Boys holdt fortsatt munn, mens deLillos, Tre Små Kinesere og Jokke & Valentinerne gjorde det omtrent som forventet (om enn med litt lavere salgstall enn tidligere). De rockegruppene som kanskje burde ha flyttet opp en divisjon i dette tilnærmede vakuumet – Lust-O-Rama, Sister Rain og tja, Barbie Bones – fortsatte å henvende seg til den samme, gamle menigheten av hjemlige indie-fans. Så godt som ingen fikk anledning til å høre skivene til house-pionérer som Per Martinsen, Geir Jenssen og Hans Grøttheim, som antageligvis var det nærmeste vi kom en virkelig musikalsk omveltning de foregående året, mens A-Team klarte å bevise to ting på en gang: 1) Det er faktisk mulig for nordmenn å bevege seg på et høyt nivå innen en såpass ny og fremmedartet musikkstil som rap, og 2) nordmenn flest er fremdeles ikke klar for en slik utvikling.

Vel, det er på tid å gå inn på detaljer.

1991-scenen som pressen fant på
Vi kan jo like gjerne starte i England, der musikkavisene for tiden bruker all sin energi på å fortelle oss at Manchester-bølgen for lengst har lagt seg. I løpet av fjoråret kom de i stedet opp med den om mulig enda vagere betgenelsen The Scene, som var et lettvint forsøk på å plassere en del nyere, skurrende gitar-band i en enkel, salgbar bås. Allerede har de første journalistene passet på å fortelle oss at også denne retningen er avleggs.

Det er sant at den såkalte Manchester-scenen ikke frambragte noen særlige mirakler i 1991. The Stone Roses kom seg stadig ikke i studio, Happy Mondays ga ut et lunkent live-album, og The Charlatans kunne nesten like gjerne ha vært oppløst (to middels suksessfulle singler og masser av interne problemer). James fikk endelig en mega-hit med den allsangpregede «Sit Down», mens The Farm såvidt rakk å få med seg de siste lovordene for rave-rocken med sin saktmodige «Spartacus» (Produce). Men i virkeligheten var media-partyet forlengst over alt da Inspiral Carpets leverte andre-LPen The Beast Inside i april. Om en slik status føltes som en skuffelse etter alle de store ordene i 1990, må den britiske musikkpressen selv ta skylden for det: Den vanvittige hype-kampanjen måtte før eller siden føre til at folk gikk lei – og selvsagt snudde de troløse journalistene på hælene for å finne Et Nytt Fenomen de kunne selge blekker på.

Det er bare å håpe at De Nye Gruppene – Curve, Chapterhouse, Cranes (og en hel del som faktisk ikke begynner på C) – ikke blir gjenstand for lignende bruk-og-kast-holdning. For akkurat slik som de beste øyeblikkene til Stone Roses & Co. om noen år vil bli husket som gyldne punkter i pophistorien (og en god del av disse gruppene har sikkert ennå sine beste ting foran seg), kommer også en del platene fra 1991 til å bli stående som vakre milepeler fra året som gikk.

Vi kan trekke fram en ganske komplett liste å velge fra: Chapterhouse med «Pearl» og LPen Whirlpool, Slowdive med «Morningrise», «Holding Our Breath» og LPen Just For A Day, Bleach med en selvoppkalt debut-album, Lush med samleplaten Gala, Moose med The Moose EP, Ride med Today Forever EP, Cranes med «Adoration», «Tomorrow’s Tears» og LPen Wing Of Joy, Swervedriver med LPen Raise og Curve med Blindfold EP, Frozen EP og Cherry EP. Ja, det var EPer som var det definitivt hippeste utgivelsesformatet i Storbritannia i 1991. Noe som ikke akkurat gjorde det lettere for de norske distribusjons-selskapene å bringe disse gruppene ut til Det Store Publikumet.

Både Slowdive og Swervedriver befinner seg på Creation Records, som har minst ytterligere tre grunner til å seg som Englands ledende rock-label akkurat nå. Teenage Fanclub fikk sitt virkelige gjennombrudd med den fengende tredje-LPen Bandwagonesque. Primal Scream fortsatte suksessen fra året før med «Higher Than The Sun» og det etterlengtede albumet Screamadelica, mens My Bloody Valentine viste at de fremdeles var gitar-mystiskere par excellence med Tremeleo EP og den nydelige Loveless.

Ingen over, ingen ved siden.

Gjengitt med velvillig tillatelse fra artikkelforfatteren.
Del 2 i denne artikkelserien følger i morgen.

Kategori: Musikknyheter, Spillelister   Stikkord: , - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>