1991 – Fra Manchester til Nirvana, 5: SubPop og super-rock

I femte del av Arvid Skancke-Knutsens gjennomgang av musikkåret 1991 – sakset fra Musikkavisen PULS (#1-92) har vi denne gang kommet fram til rocken – både nye bølger fra Seattles (Nirvana, Soundgarden) og eldre helter som Pixies og Dinosaur Jr. bidro til å sette gitaren på kartet også dette året. «Om den overveldende suksessen til grupper som Nirvana og Soundgarden virkelig speiler samtiden på en slik måte, tyder det på at verden har blitt hardere og mer splittet, men også at det virkelig er mulig å vinne fram med ærlig, kompromissløs musikk i en epoke av Bryan Adamser og Mariah Careyer», skriver blant annet Skancke-Knutsen.

Takk til Popsenteret i Oslo for tilgjengeliggjøring av musikkaviser og alle scans.

Anbefalt lytting i WiMP:
Legende: Nirvana
Legende: Pearl Jam
1991: Alternative Favoritter 

SubPop og super-rock
Av Arvid Skancke-Knutsen
Mange spådde at 1991 ville bli det store året for funk’n’roll, der hvite riff ville møte svarte rytmer på en måte som for alltid skulle forandre verden. I stedet fikk vi bra til bemerkelsesverdige album fra Red Hot Chili Peppers (Blood Sugar Sex Magik) og hollandske Urban Dance Squad (Life ’N Perspectives Of A Genuine Crossover). Og ikke så forferdelig mye mer.

I stedet var det den skurrende gitar-rocken i amerikansk tapning som for alvor skulle sette sitt stempel på året. Den mest overraskende suksessen i 1991 tilhørte Nirvana, som ikke engang var sikre på om de ønsket denne omfavnelsen fra det store publikum. De takket nei til intervjuer i både Q og Rolling Stone, samtidig som de avslo tilbud om oppvarmingsjobber for både Guns N’ Roses, Metallica og U2. Men mot slutten av året lå de likevel på Topp 10 både i USA og Europa med den sugende Nevermind, som for alvor brakte SubPop-fenomenet ut til massene. Albumet var en triumferende essens av støy-tradisjoner og melodisk teft, det mega-singlen ”Smells Like Teen Spirit” bare var én av tolv jevnsterke låter. Fremdeles var de hippe nok til å få folk til å bryte ut i spontan dans på hjemlige rockepuber som Rockall og Last Train.

Seattle-kollegene Soundgarden stod for en lignende triumf med sin Badmotorfinger. Her i bladet skrev Anders Oddsberg at ”hjertet ikke har vært i nærheten av en hvilepuls på over en måned… Soundgarden er ikke lenger et kultband – de er et begrep.” Til PULS uttalte trommis Matt Cameron i februar: ”Vi tar nok ut alt i musikken. Og slik speiler vi tiden vi lever i.” Om den overveldende suksessen til grupper som Nirvana og Soundgarden virkelig speiler samtiden på en slik måte, tyder det på at verden har blitt hardere og mer splittet, men også at det virkelig er mulig å vinne fram med ærlig, kompromissløs musikk i en epoke av Bryan Adamser og Mariah Careyer.

De var langt fra alene. The Pixies vendte tilbake med en hardere formel på Trompe Le Monde, mens Throwing Muses gjorde en ny bra LP med sin The Real Ramona. Dinosaur Jr. slo til med Green Mind, som PULS omtalte som en krysning av Sonic Youth og Neil Young (to viktige inspirasjonskilder for mye av denne musikken generelt). Det kom nye skiver fra bl.a Melvins (Bullhead), Mudhoney (Every Good Boy Deserves Fudge) og TAD (8 Way Santa), mens Butthole Surfers kom opp med en ny forundringspakke av støy, superpop og sinnsforvirring på Pioughd.

Tidlig på året uttalte Sonic Youths Thurston Moore at alle de beste gruppene i New York for tiden var jenteband. Han hadde antageligvis bl.a Babes In Toyland i tankene, som vakte berettiget oppsikt med To Mother. Vår egen Nazneen Khan kalte den for ”musikk for sinte og aggressive (kvinne)sjeler”. Og i L.A kom Hole opp med Pretty On The Inside, som antageligvis var den mest oppsiktsvekkende debut-LPen innen genren siden premierene til Big Black og The Pixies. Dersom du ikke tror meg kan du jo tygge litt på dette: Albumet havnet på Kritikernes Topp Tyve i både New Musical Express, Melody Maker og Spin (nåja, 28. plass i NME, som uansett mister stadig grepet på ting).

Om vi legger til at det virkelig kompromissløse Fugazi (de nekter til og med å la seg intervjue av blader som annonserer for sigaretter og alkohol!) ble et av årets heteste navn med sin varierte, oppfinnsomme og hektende Steady Diet Of Nothing. Da kan vi vel like gjerne ta med aksen Jello Biafra og NoMeansNo, som sammen og hver for seg bl.a ga oss The Sky Is Falling (And I Want My Mummy) og 0+2=1. Den samme Biafra gjorde en av sine beste plater på lenge med Tumor Circus.

Vi kan ikke ta farvel med USA uten å vinke adjø til Jane’s Addiction, som selv norske mainstream-kritikere visste å verdsette til en 8. plass på Nye Takters årsavstemning for ”Been Caught Stealing”. Perry Farrell valgte å oppløse bandet på en foreløpig topp, men dro første den vellykkede Lollapallooza-turneen i havn med svært godt besøkte konserter i over tyve storbyer i statene. Det var en sviende ørefik til den aksepterte måten å gjøre ting på, der den viktigste lærdommen kanskje var denne: Det er mulig å bryte ut av systemet, dersom man bare tror på sin egen visjon. Public Enemy og Sisters Of Mercy dro ut på en lignende crossover-turne litt senere på året, mens det allerede er snakk om å bringe Lollapallooza II på veien i USA til sommeren (og kanskje til Europa). Og alle rykter peker ut Nirvana som de naturlige arvtagerne til Jane’s Addiction, mens Farrell alt er i ferd med å avslutte filmen Gift og sette sammen et nytt band.

Det høres vel ikke så verst ut.

Gjengitt med velvillig tillatelse fra artikkelforfatteren.

Kategori: Musikknyheter, Spillelister   Stikkord: , , , , , - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>