1991 – Fra Manchester til Nirvana, 4: Vi rapper det vi kan

I denne delen artikkelserien 1991: Fra Manchester til Nirvana, skrevet av Arvid Skancke-Knutsen for musikkavisen PULS, har vi kommet til det som skjedde på hiphop-scenen i 1991. Les blant annet om «den skadelige innflytelsen» til band som NWA og 2 Live Crew, sensurspøkelset og en stadig mer internasjonal rap-scene.

Takk til Popsenteret i Oslo for tilgjengeliggjøring av musikkaviser og alle scans.

Anbefalt lytting til lesingen:
1991: Hip Hop
1991 – Et Uvanlig Godt Musikkår (albumliste)

Vi rapper det vi kan
Av Arvid Skancke-Knutsen
Yo!
Nærmere bestemt Club Yo!, som i løpet av fjoråret ga unge nordmenn sjansen til å fange opp noe av det som foregår på rap-fronten i USA og England. Ice Cube, Ice-T og De La Soul der og da på en hjemlig scene: Det føltes ikke så ille i det hele tatt.

Begge de førstnevnte kunne også ses på video og kino i løpet av året. Etter et blikk på regnskapene for filmer som Hangin’ With The Homeboys og House Party antok Hvite Hollywood at det var penger i svart film med innslag av rappere. Slik dukket Ice-T opp i New Jack City og Ice Cube i Boyz N’ The Hood, der særlig sistnevnte ble møtt med oppløftende suksess over store deler av verden.

På platefronten var bildet mer blandet. Ikke fordi det ikke kom ut virkelig bra rap-skiver, men fordi de til tider dessverre druknet litt i oppmerksomheten som ble rettet rundt den såkalte skadelige innflytelsen til grupper som NWA og 2 Live Crew. De førstnevntes Efil4zaggin gikk rett til andreplass på de amerikanske hitlistene – den høyeste førsteuke-plasseringen noe rapband hittil har oppnådd. I England beslagla politiet 13 000 kopier av albumet med hjemmel i sedelighetsloven, men måtte gi opp saken etter en viktig prinsipiell rettssak i november. I Norge og Sverige bestemte distribusjonsselskapene at de ikke ville slippe platen i det hele tatt.

I september snakket Ice-T om sitt syn på sensur til PULS: ”Når vi får problemer i USA, har dere de samme problemene en uke etterpå.” En fellende dom i rettssakene mot nettopp 2 Live Crew og NWA ville nok også ha stanset hans Original Gangster-album, som inneholdt svært hardtslående meldinger både musikalsk og tekstmessig. Med sitt gangster metal-band Bodycount var han ellers med på å kreve rocken tilbake som svart uttrykksform. Han gjorde også sitt for å føre rap sammen med metal på ”Don’t Call Me Nigger, Whitey” med Perry Farrell fra Jane’s Addiction, men det var Bring The Noise-samarbeidet mellom Anthrax og Public Enemy som virkelig viste mulighetene i en slik sammensmeltning. De sistnevnte kastet til side alle rykter om oppløsning med Apocalypse 91 – The Enemy Strikes Black, som PULS omtalte som deres fjerde klassiker på rad.

I februar slapp Dream Warriors fra Canada sin inspirerte And Now The Legacy Begins, som kunne by på mye mer enn de foregående hitsinglene ”My Definition Of A Bombastic Lifestyle» og «Wash Your Face In My Sink». Amerikanske P.M. Dawn dro til England for å oppnå sitt gjennombrudd med den mykt svaiende og fargerike Of The Heart, Of The Soul And Of The Cross på høstparten, mens engelske Definition Of Sound sto for en minst like lekker idérikdom og sammenblanding av stilarter på sin Live And Love: Journey Of The Chameleons et par måneder tidligere. Alle tre utgivelser er fullgode bevis på hvilke utviklingsmuligheter som fremdeles finnes i rap-musikken, og på hver sin side av Atlanteren beviste 3rd Bass og Stereo MCs at man ikke trengte å være svart for å komme opp med solid hip hop. De sistnevnte dukket opp som et av høydepunktene på årets Roskilde-festival, mens New Yorkernes Direlects Of Dialect var et hissigangrep på alle som prøvde å selge seg til høystbydende.

I det hele tatt ble rap-scenen stadig mer internasjonal, der særlig engelskmennene viste at de ikke lenger sto noe tilbake for de amerikanske utøverne. Ruthless Rap Assasins, 25th Of May, Rebel MC og Hijack er bare noen eksempler på politiske rappere, som neppe ville være uenige i utsagnet ”we got rid of Thatcher, but we still got a Major problem”. Massive (Attack) leverte et klart lekkert album i Blue Lines, som bl.a inneholdt de fine singlene ”Safe From Harm” og ”Unfinished Sympathy”.

De La Soul scoret en solid hit med catchy ”Ring Ring Ring”, men Is Dead skuffet vel som helhet. Ice Cube vakte nye kontroverser på slutten av året med Death Certificate, som symptomatisk nok ikke ble sluppet i Norge. Queen Latifah gjorde et bra album med Nature Of A Sista, og rockere og hardcore-rapfans hadde de sedvanlige diskusjonene om hvem som egentlig var mest patetisk av Vanilla Ice og MC Hammer.
De fleste endte opp med førstnevnte.

Gjengitt med skribentens velvillige tillatelse.

Kategori: Spillelister, WiMP   Stikkord: , , - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>