1991 – Fra Manchester til Nirvana, 3: Dansescenen snurrer stadig rundt

Tredje del av artikkelserien 1991: Fra Manchester til Nirvana, skrevet av Arvid Skancke-Knutsen for musikkavisen PULS, tar for seg den mer dansevennlige musikken fra 1991.»Fra awopbopalaloobop til bleep-bleep-bleep», dette var året da house-musikken fikk skikkelig fotfeste her til lands, og en rekke særpregede plateselskaper bidro til å berike platefloraen for de interesserte. Vi ser også nærmere på techno-musikken i denne delen, mens beretningen om hiphop-scenen følger i morgen.

Takk til Popsenteret i Oslo for tilgjengeliggjøring av musikkaviser og alle scans.

Anbefalt lytting til lesingen:
1991: Techno
1991 – Et Uvanlig Godt Musikkår (albumliste)

Dansescenen snurrer stadig rundt
Av Arvid Skancke-Knutsen
1991 var året da Norge i det minste fikk en viss følelse av hvordan det artet seg på House-parties i utlandet. Det startet med en gjeng idealister som ønsket å gjøre noe kult for seg selv og andre som måtte være våkne for den nye musikken. Det holdt på å ende med et hysterisk media-korps som så narkotikarus bak hvert eneste fornøyde smil på dansegulvet. Og det fortsetter ennå i fabrikkhaller og oppegående diskoteker, selv om den første nysgjerrigheten har lagt seg.

1991 var året da PULS begynte med egne sider for å fange opp denne utviklingen, der vi ønsket å formidle noe av det som skjedde innen hip hop, house og technomusikk. Og det lot ikke til å spille noen rolle om vi brukte to, tre eller fire sider på disse stilartene: Alle anmeldelser måtte bli en dråpe i havet i forhold til den vanvittige mengden av utgivelser som strømmet ut av små og store selskaper over hele verden. Vi anmeldte kanskje ti-tyve tolvtommere pr. utgave, mens det i samme periode kom titalls ganger så mange skiver som i like stor grad hadde fortjent spalteplass.

Impulsene fra Den Nye Dansescenen ga nytt liv til den engelske rocken på slutten av åttitallet, men forvirret både musikkbransjen og publikum. Det fantes knapt ansikter bak hitsene, slik at platekjøperne ikke kunne falle inn i det gamle systemet med å følge en artist fra utgivelse til utgivelse. KLFs Bill Drummond sa til PULS i april: ”Jeg synes ikke publikum burde føle noen form for forpliktelse overfor oss… Folk burde kjøpe plater fordi de liker hva de hører, ikke fordi det står et bestemt navn på omslaget.”

I stedet endte man gjerne opp med å finne selskaper som hadde utviklet sin egen stil. Innen house-musikken var Warp, Vinyl Solution, Low Spirit Recordings, R&S, ZYX og FFRR noen av selskapene det ofte kunne lønne seg å sjekke utgivelsene til. Det fantes tusenvis av andre. Etter hvert kom det også til enkeltartister som kunne få idéene sine til å holde solid nok over så vel enkle som doble album. Blant de fremste kan vi nevne The Orb (Adventures Beyond The Ultraworld), Orbital (Orbital), LFO (Frequencies) og Nightmares On Wax (The First And Final Chapter). Og dersom vi først skal gjøre noe så håpløst som å plukke ut fem-seks enkeltlåter som til tider fikk rave-lokalene til å fortone seg som våte drømmer for enhver fysioterapeut, kan det jo saktens bli T99s ”Anasthasia”, Human Resources ”Dominator”, L.A. Styles ”James Brown Is Dead”, Science Labs ”Flesh And Blood”, Mobys ”Go!” og Bizarre Incs ”Playing With Knives”. De norske house-utgivelsene kommer vi tilbake til senere.

The Shamen var kanskje de indie-rockerne som hadde blitt mest transformert under denne påvirkningen fra dansekulturen. I 1991 fikk de sitt definitive gjennombrudd med ny-innspillingen av ”Move Any Mountain – Progen 91”, som tragisk nok først ble en internasjonal storhit etter at bassist Will Sin druknet utenfor Tenerife i mai. 808 State vant nye venner med ”In Yer Face” og Ex:El-LPen i mars bød på gjesteopptredener av Björk og Bernard Sumner (men som likevel fungerte best på deres egne, hovedsakelig instrumentale spor). På sin side nærmet Nitzer Ebb seg et mer rock-orientert lydbilde på Ebbhead, noe som gjorde at de lå milevidt unna en heavy/body-hybrid som Nine Inch Nails (Pretty Hate Machine).

Da begynner vi å nærme oss techno-land for alvor, men for skams skyld kan vi jo nevne de mer kommersielle sidene av dansescenen. Seal, Crystal Waters, Nomas: Du kan selv velge hvor pilen skal stanse. Personlig plukker jeg Gary Clails fine Emotional Hooligan, som bød på monsterhitene ”Human Nature”, ”Escape” og ”Beef” og en dose politisk engasjement blant alle party-platene som preget året.

Morgendagens mutanter (og noen legender)
Det var to techno-band som bød på et par av årets mørkeste og likevel mest oppløftende utgivelser.

Betegnende nok var den ene gruppen fra USA, mens den andre holdt til i Mellom-Europa. Disse stedene fant vi også høysetene for den hardtslående elektro-musikken. I Nord-Amerika gjennom selskaper som Wax Trax! og Nettwerk. I Mellom-Europa på etiketter som KK Records, Antler-Subway og Play It Again Sam.

Nåja, vi må gjøre en Stein Winge for å få dette lekre, lille ord-regnestykket til å gå opp: Skinny Puppys Too Dark Park kom skam og melde ut i 1990, men PULS hadde sin første artikkel om disse amerikanske støy-legendene i mars i fjor. Og så passer den så fantastisk bra som et kompliment til Vomit Negros The New Drug. Begge skiver når helt nye grenser for auditive skrekk-opplevelser, og begge ender med å etterlate lytteren i en oppstemt stemning: Så er det likevel mulig å tøye grensene for hvordan musikk kan låte!

På sitt beste gjør body- og techno-musikken nettopp dette med lytteren. Det er stilarter som ofte har minst like mange klisjéer som heavy metal (både musikalsk og temamessig), men som også kan åpne øynene våre for hvor radikalt rocken har utviklet seg siden starten for rundt førti år siden. Fra awopbopalaloobop til bleep-bleep-bleep: Et lite skritt for et menneske, men et merkelig skritt for menneskeheten.

Selv ble jeg glad for å høre skiver som Exit 23 og Maenad med Psychick Warriors Of Gaia, som fant underlige veier mellom primitive rytme-trancer og pirrende modernitet. Consolidated lagde en av årets beste genre-singler med ”This Is Fascism”, mens de ikke lå langt etter med albumene Myth Of Rock og Friendly Fascism. Den hyper-obskure, militant-kristne gruppen Blackhouse fra California kom opp med den underlig fascinerende The Father, The Son And The Holy Ghost, som var nesten like bra som klassikeren We Will Fight Back fra 1988. Et annet sted i USA satte medlemmer fra bl.a Revolting Cocks, Ministry, KMFDM og Skinny Puppy hverandre i stevne under navnet Pigface, som ikke helt urimelig ble utnevnt til industri-rockens svar på Travelling Wilburys. I Sverige slo flere EBM-selskaper seg sammen til det nye foretaket Energy Records, som bl.a har solide nok navn som Cat Rapes Dog, Inside Treatment, Poupee Fabrikk og Cultivated Bimbo. Fra Tyskland dukket legendariske Kraftwerk opp for å minne oss om deres bidrag til musikkhistorien med The Mix og en glimrende konsert på Rockefeller. Og mens Laibach stadig lot oss vente på den lenge lovede Kapital, ga Borghesia oss den stillferdige Dreamers In Colour fra det krigsherjede Jugoslavia.

Meat Beat Manifesto gjorde på sin side ikke særlig annet enn å gi ut mini-LPen Version Galore, som med sine i alt syv versjoner av ”Radio Babylon” og ”Psyche-Out” uansett ikke kunne konkurrere med de nitten utgavene av ”Move Any Mountain” som The Shamen presenterte på sin Progeny. Men Jack Dangers markerte seg i hvert fall som re-mixer av materiale med bl.a Coil, MC 900 Foot Jesus og før nevnte Consolidated.

Med Coil er vi straks over i avant garde-trakter, men også John Balance & Co. hadde funnet inspirasjon i house-bølgen på sin mangefasetterte Love’s Secret Domain, som jeg nok tror endte opp som mitt favorittalbum dette året. Vi fant ikke tegn til noe lignende hos verken Swans eller Young Gods, men begge leverte svært så vakre og innfallsrike album med henholdsvis White Light From The Mouth Of Infinity og The Young Gods Play Kurt Weill. Live-albumet The Plague Mass minnet oss igjen om hvilken mektig visjon Diamanda Galas har hatt gjennom sin karriere.

Fire helt forskjellige utgivelser som gir frysninger.

Gjengitt med velvillig tillatelse fra artikkelforfatteren.

Gå til spesialside i WiMP: 1991 – med album, låter, artister og spillelister.

Kategori: Albumlister, Spillelister, WiMP   Stikkord: , , , , - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>