1991 – Fra Manchester Til Nirvana, 2: Den Britiske Invasjonen

Andre del av vår føljetong om oppsummeringen av musikkåret 1991, slik det ble ført i pennen av Arvid Skancke-Knutsen i musikkavisen PULS  (#1-92). I dette avsnittet kan du lese mer om hva som rørte seg på de britiske øyer – nærmere bestemt «Den Nye Invasjonen» med band som Blur, EMF, Jesus Jones og Carter The Unstoppable Sex Machine.

Takk til Popsenteret i Oslo for tilgjengeliggjøring av musikkaviser og alle scans.

Anbefalt lytting til lesingen:
1991: Alternative Favoritter i WiMP
1991 – Et Uvanlig Godt Musikkår (albumliste) 

Den Britiske Invasjonen
Av Arvid Skancke-Knutsen 

”Det kan kanskje høres ubeskjedent ut, men på mange måter regner jeg EMF som den første av våre store suksesser.”

Sa Mike Edwards fra Jesus Jones. Og han tok neppe helt feil: Det skulle ikke gå mange ukene av 1991 før bandet hans lå på førsteplass i hjemlandet med andre-LPen Doubt, mens singlen ”Right Here Right Now” gikk til Topp 10 i USA. Slik ble det nettopp Jesus Jones og EMF som førte an hva media yndet å kalle «Den Nye Invasjonen» fra England. Amerikanerne opererte da heller ikke med de samme, kunstige skillelinjene som engelsk presse. Som Mike Berenyi i Lush sa det til Melody Maker: ”I USA snakker de om oss alle som The British Invasion. De bryter det ikke opp i kategorier som Baggy, Indie, The Scene og alt dette andre.”

EMF ga ut Schubert Dip i mai og slo fast at de ikke var et one hit wonder. I verste fall var de et trehitsunder: I kjølevannet av ”Unbelieveable” ble både ”I Believe” og ”Children” solide slagere i 1991. Disse to gruppene oppnådde å bli stjerner på den andre siden av Atlanteren, noe som også skulle skje med et langt mer eksentrisk prosjekt: KLF har med ganske stor rett blitt kalt ”det mystiske, manglende leddet mellom EMF og The Residents.” Også de scoret en Topp 10 i USA med ”3 AM Eternal”. Den tilalderskomne duoen må være en av de mest bisarre fotnotene i moderne pophistorie. Jo mer ekstremt de trakk ut parodiene og fantasiene sine, jo større suksess hadde de hos det store flertalle av platekjøperne. Og da spilte det antageligvis mindre rolle at den svært så blandede LPen The White Room fikk house-puritanerne til å tenke tilbake med lengsel på de opprinnelige utgavene av hitsene.

1991 bragte også en annen merkelig duo inn i rampelyset for alvor. Carter The Unstoppable Sex Machine serverte høy-energiske, glitterpønk-aktige synthlåter på andre-LPen 30 Something i februar, mens den hyperfengende ”After The Watershed” nådde 11. plass på de britiske hitlistene i oktober. De lignet ikke popstjerner, nektet å følge spillereglene i bransjen og endte opp som et av årets mest elskede band.

Det samme skjedde med kvartetten Blur, men de var i hvert fall så plakat-vakre som noen kunne ønske seg. I tillegg lot de til å danne et fornuftig bindeledd mellom Manchester-scenen og den skurrende, drømmende gitarbølgen: Debutalbumet Leisure representerte på mange måter mye av det mest iørefallende innen den nye, engelske musikken. Vi tok neppe så forferdelig feil da vi skrev av Blur var en av disse gruppene som tar sekstitalls-formler inn i vårt eget tiår, og som attpåtil får oss til å tro at vi hører lyden av vår egen tid.

Om du tar deg råd til å kjøpe en luksusboks i år, kan det godt være Palatine fra Factory Records: Fire CDer (og et lekkert hefte) som dokumenterer selskapets historie fra Joy Division til Happy Mondays, via New Order – og det bringer oss over på Electronic, som var et samarbeid mellom Bernard Sumner og Johnny Marr. Deres selvoppkalte LP vakte riktignok blandete reaksjoner, men det var nok av folk som var villige til å betrakte den som Årets Pop-LP.

Og så har vi alle de andre kandidatene, der både The Wonder Stuff (Never Loved Elvis) og Ned’s Atomic Dustbin (God Fodder) ble geni-forklart av opptil flere skribenter. The Wedding Present fikk fornyet oppmerksomhet med den aggressive Sea Monsters i mai, mens Kingmaker fra Hull gjorde sin form for gitarrock med nok av kommersielt potensiale på Eat Yourself Whole i oktober. Gammel-eksentrikerne Peter Wylie og (særlig) Julian Cope høstet lovord for henholdsvis Infamy! og Peggy Suicide, og i hvert fall her i bladet ble Wolfgang Press’ Queer omtalt som en av årets friskeste LPer.

Gjengitt med velvillig tillatelse fra artikkelforfatteren.

Gå til spesialside i WiMP: 1991 – med album, låter, artister og spillelister.

Kategori: Albumlister, Spillelister, WiMP   Stikkord: , , - Permalenke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>